Jeg tok statsborgerprøven. Det var bortkastet tid og penger.

Integrering er ikke å vite hva som er Norges største fjord eller fjell. Integrering er å fungere optimalt i et moderne samfunn.

I januar 2017 trådte en ny endring i statsborgerloven i kraft. Den stiller krav om at de som skal søke norsk statsborgerskap, må ha bestått prøve i samfunnskunnskap. Jeg mener at denne endringen var demagogisk, irrelevant og ikke tar hensyn til de mest sårbare gruppene i samfunnet.

I proposisjonen til endringen står det at:

«Formålet med forslaget om endring i vilkårene for statsborgerskap, er å sikre at de som blir norske statsborgere, behersker et minimum av norsk muntlig og har grunnleggende kunnskaper om det norske samfunnet, som kunnskap om viktige historiske, sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske forhold i Norge, og har fått kunnskap om egne rettigheter, muligheter og plikter i det norske samfunnet.»

38 flervalgsspørsmål

Prøven består av 38 flervalgsspørsmål der søkere må kunne svare riktig på 29 av dem for å kunne bestå på prøven. Det finnes muligheter til å øve på spørsmålene slik at søkere kan bli godt kjent med typen spørsmål som kan dukke opp på prøven.

Jeg øvde flere ganger, uten å ha lest læringsressursene som er tilgjengelig på samfunnskunnskap.no. Da besto jeg hver gang. Likevel leste jeg studiematerialet før prøven.

Jeg tok denne prøven i forrige måned. Selv om jeg har bestått, mener jeg at det var bortkastet tid og penger. Jeg ble provosert av å måtte betale nesten 1000 kroner for å svare på spørsmål som var enten for lette eller irrelevante for å bevise hvor integrert man er i samfunnet.

Eksempler av spørsmål i kategori jeg mener er «irrelevant», er:

«Hva er gjennomsnittsalder for folk som gifter seg i Norge?» og «Hvor mange prosent av par skiller seg hvert år?».

I kategori «for lett» kan jeg plukke opp: «Kan par av samme kjønn gifte seg i Norge?» og «Hva betyr religionsfrihet?». Jeg fikk inntrykk at de som lager disse spørsmålene, har et veldig dårlig bilde av søkerne.

Mer quiz enn attest

Det var en overraskelse da jeg delte mine inntrykk om prøven med venner. Mange sa at det var en selvfølge at jeg oppfattet prøven som «lett» eller «irrelevant», siden jeg er fra et vestlig land (Brasil) og fordi jeg er godt utdannet. Med andre ord: at prøven var laget for østlige, fattige og ikke-utdannede innvandrere, mente noen, selv om det står noe annet i lovproposisjonen. Andre mente også at noen av spørsmålene – særlig de som handler om statistikk – er vanskelig for dem som har bodd her i hele sitt liv. Det betyr at spørsmålene er mer en quiz enn en attest for god kunnskap om samfunnet.

Integrering i samfunnet bevises ikke ved å vite hva som er Norges største fjord eller fjell. Eller at det er Nav som er ansvarlig for utbetaling av sykepenger. Integrering er å kunne fungere optimalt i et moderne samfunn. Det er alt fra å kunne bruke internett til å ha et godt forhold med naboen sin. Det er først og fremst å elske dette landet og å akseptere de universelle verdiene Norge står for. Ingen av disse tingene kan måles med en prøve, i det minste ikke med dagens prøve.

Likevel tenkte jeg at det var umulig å stryke på denne prøven. Lite visste jeg. Da jeg så på statistikken, skjønte jeg at 29 prosent deltagere fikk «ikke bestått» på prøven i 2017. I Finnmark var andelen enda høyere: 44 prosent strøk.

Er allerede fastboende

Kanskje de som ikke besto prøven, har enda større behov for statsborgerskap

Prøven er resultat av et populistisk og demagogisk tiltak slik at vi kan late som at den som blir norsk statsborger, er bedre kvalifisert for denne ære

enn dem som besto. Statsborgerskapssøkerne må ha bodd her i landet i minst syv år (med noen unntak) og må også kunne oppfylle krav for varig oppholdstillatelse. De er allerede fastboende mennesker, og hvis de ikke kan nok om det norske samfunnet fra denne prøvens perspektiv, så er det noe som er galt enten med prøven eller med integreringen. Det er ikke å marginalisere folk ved å nekte dem statsborgerskap som skal føre dem til integrering.

Prøven skal ellers gjøre det vanskeligere for sårbare grupper å få mer rettigheter som kunne ha bidratt til bedre integrering.

Man kan også argumentere for at det ikke er fordi man kan disse faktaene at man nødvendigvis har aksepterte verdiene som er grunnlag for dem.

Prisen til prøven er også absurd. Søkerne må allerede betale 3700 kroner for søknad til UDI. Det betyr at de som søker norsk statsborgerskap, må betale minst 4700 kroner inkludert prøven. Mer hvis vedkommende må ta prøven i norsk, og ofte må søkerne skaffe dokumentasjon, attester og oversettelser. Det gjør kostnaden enda høyere. For ikke å snakke om å betale 1000 kroner for å svare på 38 flervalgsspørsmål foran en datamaskin.

«Harrytur» og dugnad

Andre land har jo tilsvarende prøver, og i prinsippet er jeg ikke imot at de, sånn som meg, som skal søke om statsborgerskap, må gå gjennom en sertifisering i hva det å bli norsk dreier seg om. Jeg er bare overbevist om at dagens prøve enten er for lett eller for vanskelig, men i begge tilfeller er prøven ikke noe bevis for at kandidatene er klare for å bli norsk statsborger. Prøven er resultat av et populistisk og demagogisk tiltak, slik at vi kan late som at den som blir norsk statsborger, er bedre kvalifisert for denne ære. Men det som skjer, er at prøven gjør at det blir to klasser av fastboende innvandrere.

Å bli klar for statsborgerskap handler ikke om å kunne fakta eller bli god på quiz, men om å respektere og akseptere norske verdier og å være aktiv i det større norske samfunnet.

Mine norske venner pleier å tulle med meg når jeg gjør typisk norske ting for første gang, som for eksempel å dra på «harrytur» eller delta i dugnad. «Nå kan det sies at du er godt integrert, Francis!» Jeg tar dette som en bedre attest av min norskhet enn det å bestå statsborgerquizen.