Politidistriktene må få løse problemer uten detaljstyring
Avbyråkratiserings- og effektivitetsreform reduserer politiledernes handlingsrom.
Et bredt flertall på Stortinget vedtok Nærpolitireformen, med høye ambisjoner og mange kryssende hensyn. Bakteppet er blant annet en svært kritisk Gjørv-rapport, som peker på politiets manglende evne til å takle kritiske hendelser. Nå, midt i gjennomføringen, begynner det i mange politidistrikt å røyne på.
Nærpolitireformen imøtekommer kravene om mer tilgjengelighet, mer enhetlige polititjenester, mer målrettet innsats mot kjerneområdene, bedre kompetanse og kapasitet, i tillegg til bedre kultur og ledelse. Dette siste kommer til uttrykk i form av effektivitet ved at man tar i bruk bedre metoder og ny teknologi. Nærpolitireformen har imidlertid aldri vært ment å være en sparereform.
Koster å omstille en helt etat
For oss som skal bidra til å implementere kravene i reformen, er det åpenbart at det må investeres penger, tid, opplæring og tilførsel av økt kompetanse for å kunne realisere gevinstene. Det er imidlertid det motsatte som skjer. Vi opplever at politiledernes handlingsrom reduseres av ABE-reformen (avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen) og mer politisk detaljstyring.
Fra politiledere og i mediene rapporteres det om for lite ressurser, manglende etterforskning av voldtektssaker og vansker med å komme i kontakt med politiet. Gjennomgående etterlyses det mer ressurser til etterforskning og påtalefunksjonene, samtidig som flere av politidistriktene varsler om innsparingstiltak.
Vi opplever nå omkostningene ved å omstille en hel etat. Det er innført en helt ny organisasjonsstruktur, og det er bygget opp spesialseksjoner og spissede funksjoner innenfor alle fagområder. Samtidig innføres det nye arbeidsmetoder, som for eksempel politiarbeid på stedet og etterforskningsløftet, noe som krever omfattende opplæring og innkjøringstid. Ressurser hentet fra politiets kjerneområder og lokal tilstedeværelse.
Trenger penger og politisk støtte
Det vil ta tid å gjennomføre Nærpolitireformen. Erfaringene fra en tilsvarende reform i Danmark, viste at det tok to til tre år før den nye organiseringen begynte å virke og tilliten til politiet var tilbake. Og det vil koste penger, mer enn det politikerne så langt har vært villige til å bevilge. Det er først når konsekvensene havner i mediene, at politikerne fatter interesse for problemene. Da er det fristende å detaljstyre, ved å opprette 30 nye stillinger for å bekjempe kriminalitet på Holmlia eller flere midlertidige stillinger for å ta alle telefonene på operasjonssentralen.
Politidistriktene må gis handlingsrom til å løse dette uten innblanding fra politikerne.
Om vi skal lykkes med reformen, handler imidlertid ikke bare om økonomi.
Like viktig er utvikling av god ledelse, samhandling på tvers av nye enheter, rekruttering og utvikling av ny kompetanse og kulturendring. I dette ligger også rom for individuelle tilpasninger. Befolkningens tillit til politiet er avhengig av at vi leverer opp til forventningene. Lokale politiledere må sikres handlingsrom til selv å ta eierskap til reformen og avstemme forventningene, både i egen organisasjon og overfor publikum.
Nå er det behov for klarere politisk støtte fra stortingspolitikerne som vedtok Nærpolitireformen. Gjennomføringen vil koste penger og ta tid, men behovet for et moderne, kompetent og tilstedeværende politi er ikke blitt mindre.