Marianne Heske: – Det hadde vaert mye hyggeligere om jeg var død

En gang skapte Marianne Heskes kunstverk sensasjon. Nå er hennes helt spesielle tømmerløe forvist til et lager i Østfold.

– Litt av en leilighet! Har kunsten gjort deg rik?

Det er sommerstille i Oscarsgate på Oslos aller ypperste vestkant. Marianne Heske, i knall oransje bukser og hvitt slips, slår opp den fornemme døren og viser vei inn i sin 250 kvadratmeter store residens. Preget, som hun presist påpeker, av 40 års kunstnerskap i elitedivisjonen. Og at rørene i gården skal skiftes.

– Rik, fnyser hun.

– Ikke er jeg rik og ikke blir jeg rik. Men jeg kjøpte for pengene jeg fikk for utsmykningen av Mannhellertunnelen i 1994. Videomalerier. I dag hadde jeg fått en hybel for samme pris.

Løe søker museum

Hybel …? Hvor skulle hun da stablet de meterhøye videomaleriene sine? Eller stilt opp de velkjente dukkehodene i alle størrelser, anført av selve urhodet som hun fant på et loppemarked i

Paris i 1971, nå trygt plassert på en ørliten pidestall?

Uansett størrelse ville ett av kunstverkene hennes, det mest berømte, slitt med å finne et varig hjem: Den lille tømmerløa som skapte sensasjon da hun flyttet den fra Tafjord til Pompidou-senteret i 1980 med torvtaket intakt. For tiden pakket bort på et lager i Hobøl.

Nylig ble det kjent at Nasjonalmuseet, uten naermere begrunnelse, takket nei til det ikoniske verket. Fem år etter at Heske ga dem tilbudet. Og mens kritikken mot avgjørelsen har haglet i sommervarmen, har ifølge Heske nå syv relevante norske museer meldt sin interesse. Kunstkritiker Kjetil Røed i Vårt Land beskrev nylig tømmerløa som en «nøkkel til norsk kunst etter 2. verdenskrig», og mente verket burde vaere navet i det nye Nasjonalmuseet.

Karriere på avdøde kunstnere

– Hvorfor er du så sint for at Nasjonalmuseet ikke vil ha løa?

Kunstneren, som har insistert på å få sin faste plass i sofaen i en av de tre stuene, puster dypt.

– Jeg er overhodet ikke sint. Glem meg og egoet for en gangs skyld. Det handler om Norges første konseptuelle kunstverk. En milepael som har skapt debatt i 40 år, fordi det var så tidlig ute.

– Hva sier det om Nasjonalmuseet at de ikke vil ha verket syv andre slåss om?

– At de er en samling byråkrater som gjør karriere på avdøde kunstnere. Så slipper de innblanding, som fra meg nå. Hun lener seg frem over bordet.

– Det hadde vaert mye hyggeligere om jeg var død, ikke sant. Og jeg hadde fått mye bedre priser. Hehehe.

Hun ler mens hun roter i den rikholdige skålen med teposer livsledsager og assistent Hedvig Skjørten har satt frem.

– Det har vaert mitt store problem. Jeg har alltid vaert gründer og langt foran min tid i måten å tenke på. Nå er innovasjon så moderne. Men du kan ikke sette deg rett ned og si: Åååååå, nå skal jeg vaere gründer og innovativ.

Hun gestalter slapp innovasjon fra sofaen.

– Det er noe du er.

Møblert bygdehjem

Marianne Heskes gründerskap startet i Tafjord. Den lille veiløse Sunnmørsbygda, dit hennes far tok med seg kone og sin to år gamle datter for å bygge kraftverk etter krigen.

En del av direktørjobben var å sørge for å varte opp forretningsforbindelser fra inn- og utland med stil i den staselige direktørboligen. Lille Marianne ble tidlig fortrolig med barnepiker, kokker, hushjelper, selskapsmenyer, vinkjeller og en mor som svingte seg på dansegulvet i små cocktailkjoler. Inntil da høyst ukjente fenomener for bygda for øvrig.

– Det er klart vi var overklasse. Men jeg følte meg overhodet ikke sånn og tror ingen andre tenkte på det heller.

Ingen så på oss som overlegne.

– Men man blir trygg av å vokse opp i et møblert hjem?

– Ja. Uten at jeg tenker på det selv, kan jeg jo omgås alt fra dronning Sonja til indiske tiggere. Men ingen tvang meg til noe. Det eneste mor ikke likte, var at jeg spiste med kniven. Det tenker jeg på den dag i dag. Ikke spis med kniven! Hjertelig latter.

Lille Marianne undret seg tidlig over at moren måtte fryse i sine minimale kjoler, mens faren nesten kreperte i jakke, vest og sløyfe.

– Hvem har bestemt disse skikkene, tenkte jeg.

Siden har hun markert seg med til dels markante brudd på feminin klesskikk.

– Hvorfor skulle jeg ikke det? Jeg må jo følge det som er meg.

Tidlig konseptkunst

Den lille jenta utfoldet seg fritt liggende på spisebordet med maling og klisterlim. Hun tegnet «ferdighus» på farens tegnemaskin, og klippet ut tegneserier fra A-magasinet som hun dro gjennom et hull i en pappskive og viste de andre ungene.

– Jeg gjorde det helt av meg selv. Du kan ikke forklare hvor det kommer fra. Det var ikke mye kino i Tafjord, konstaterer video-pionéren snart 70 år senere.

Alt som skulle til bygda, fra turbiner til biler, ble fraktet i kasser med båt. Den fem år gamle jenta ble fascinert av de enorme trekassene på kaia og spurte faren om de kunne bli til hytter i skogen. Faren mente, som vanlig, at datterens ideer var glitrende, og satte arbeiderne til å buksere «hyttene» til tomtene hun hadde pekt ut. Der innredet ungene en selvstyrt minibygd med hus, butikker og avlagte sveivetelefoner til viktige samtaler.

– Tidlig konseptkunst?

– Ja, det kan du si … Jeg får i hvert fall ideer når jeg ser ting. Og så gror det frem på en måte. Som kunstner har