KajakkKreta kaller
Nordmenn elsker Hellas. Kajakkpadling blir stadig mer populaert. Vi sier ja takk, begge deler!
– Hvordan jeg har det nå?
Doreen Fossan fra Stavanger stikker padleåren gjennom turkis, krystallklart vann og lar blikket vandre ut over et oljeblankt hav. – Et eventyr, er vel det beste jeg kommer på, gliser hun og glir videre langs en loddrett klippe.
Tre døgn tidligere var hun en av elleve mer eller mindre spente padlere som sto i solsteken i den lille strandbyen Matala på Kreta og fikk utdelt utstyr.
Norge rundt
Vi kom fra Harstad i nord til Søgne i sør og hadde vurdert våre kajakkerfaringer som solide nok til å bli med på en ukes padletur langs Kretas sørkyst:
En vakker, vill og til dels utilgjengelig variant av sitt turistifiserte motstykke i nord.
Mens hjelmer, taueliner, pumper og nødlys ble delt ut sammen med kajakker, sprut-trekk og årer, var vi flere som gløttet ned mot bølgene som dundret inn mot stranden rett nedenfor.
Jeg var neppe den eneste som lurte på om jeg hadde tatt meg vann over hodet.
Underholdende trening
Men snart kunne solslikkende turister la seg underholde av norske padlere som repeterte kunsten å gå ut i kajakk fra strand i mye sjø. Å manøvrere og holde balansen i mye sjø. Og komme seg tilbake på land i mye sjø.
Alt til utvetydige instrukser fra en klingende nordnorsk
bassrøst som skar gjennom bølgebruset: turleder og erfaren havpadler Odd Gunnar Sjåfjell fra det lille reiseselskapet Rundtomkring.
Han var så fornøyd med det han så at vi ble klarert for middag, en siste natt i en seng – og avgang neste morgen 0900.
Uten trillekoffert
En kajakkferie er svaert disiplinerende for den som pleier å pakke for mye: Alt du måtte trenge til en uke med padling, overnatting ute og noenlunde respektabelt utseende på tavernaer, må inn på en lasteplass mindre enn en IKEA-bag.
Den norske armada hadde tatt hintet, og kun minutter på overtid stampet vi ferdig pakket gjennom motvinden ut fra det gamle hippie-paradiset der blomsterdekorerte folkevognbusser stadig selges som souvenirer.
I det vi runder neset bryter bølgene rundt oss, og jeg merker kroppen stivne. Men heldigvis klarer jeg å slappe av og gjøre det jeg faktisk har laert: bruke kroppen og årebladene for å møte sjøen. Snart finner jeg rytmen og roen. Kobler ut hodet.
Etter en times tid kan turleder Sjåfjell nok en gang observere det han har sett i utallige padlegrupper: Helt uten å
registrere det selv, faller de fleste inn i samme takt.
Matvrak på tur
I pittoreske Agia Gallini takker turistene for motivet da tolv røde, gule og blå kajakker glir inn på den lille havnen. Mens vi går på vår første «lunsj-smell»: Det som lød som et utvalg småretter, utgjør en matmengde så massiv at vi vakler tilbake til våre trange farkoster.
Økende motvind betyr at forbrenningen skrus opp utover ettermiddagen, og etter en ekstra runde bølgetrening inntar vi godt slitne vår første leirstrand: Agios Giorgios.➔