Trumps sensibilitet synes som skapt for drama og konflikt
Tidenes mest uortodokse amerikanske president er også et fenomen Hollywood og nyhetsmediene har vaert med på å skape.
Iden NRK-aktuelle serien The Fourth Estate allierer Hollywood og mediebransjen seg i en felles front mot Trump. Men tidenes mest uortodokse amerikanske president er også et fenomen Hollywood og nyhetsmediene har vaert med på å skape. Hollywood har alltid vekslet mellom å skildre journalister som heroiske forkjempere for sannheten og innpåslitne sensasjonssmakere. Watergate-skandalen var et vannskille som ga oss den mest heroiske skildringen av nyhetsmediene i Alle presidentens menn.
Nå er vi inne i en ny fase der amerikanske filmskapere omfavner den oppsøkende journalistikken, og den utløsende faktoren er én mann: president Donald Trump. Steven Spielberg startet filmkoloniens offisielle kjaerlighetserklaering til journalistikkens idealer i Oscarvinneren The Post (2017), der han ikke la skjul på den trusselen mediene på nytt står overfor. I filmen møter vi den legendariske aviseieren Katharine Graham som sammen med den mytologiserte redaktøren av Washington Post, Ben Bradlee, trosset makten i Det hvite hus, selv om avisen risikerte straffeforfølgelse og konkurs.
Trump definerer avisen
Den nye Showtime-serien The Fourth Estate, eller The New York Times – et år med Trump, som den nå heter på NRK, er heldigvis ikke enda en hyllest av fordums storhet, men en dokumentar som gir inntrykk av å foregå her og nå. Sammen med redaksjonen i avisen følger vi det første året i Trumps presidentperiode og det er ingen tvil om at den uortodokse politikeren også har satt avishuset på hodet.
I likhet med Washington Post har New York Times opplevd en markant økning av abonnenter etter innsettelsen av Trump, og det er paradokset som berøres bare indirekte i serien, men ligger der hele tiden: Trump-fenomenet skaper høye lesertall for en mediebransje med store økonomiske utfordringer, men presidenten gir samtidig inntrykk av å ville undergrave den frie journalistikken. Hvor skal denne dansen, med en populistisk kraft som i valgkampen hentet ny naering fra nesten all slags omtale, kunne ende?
Storyen, ikke menneskene
Som journalisten Maggie Haberman påpeker i første episoden, så synes Trump besatt av sin lokalavis, New York Times, som han opplever aldri har gitt ham nok anerkjennelse. Hun innrømmer at helt siden hun startet å følge ham på 1990-tallet, har Trump vaert en fargeklatt som var hendig å bruke fordi han gikk lenger enn alle andre i sine uttalelser. Men nå er det han som setter premissene, og utpeker mediene til en folkefiende.
For å møte den uvante trusselen tyr the grey lady på Manhattan til det hun kan best, nitid og tålmodig graving. Liz Garbuz, som har skapt serien, unngår mytologiseringen vi kjenner fra fiksjonsfilmen og gir de ansatte i avishuset det beste skussmålet jeg antar de kan få som journalister: De fremstår som flittige, selvoppofrende og litt kjedelige. Derfor er det også storyen, i serien som i avisen, som fenger vår interesse – ikke menneskene.
Trumps sans for iscenesettelse
Trump både elsker og hater lokalavisen New York Times, som på sin side tilkjennegir et visst ansvar for hans vekst og eierskap til hans historie. Den samme relasjonen har Trump utviklet overfor sine andre store nemesis: underholdningsindustrien i Hollywood.
Det var først gjennom sin medvirkning i realityserien The Apprentice at Trump for alvor ble et globalt fenomen, og det er mange som har påpekt hans forkjaerlighet for teatralsk dramaturgi – også som strategisk våpen. Trumps sensibilitet synes som skapt for drama og konflikt. Han elsker å utpeke hovedmotstandere og har flere ganger deltatt som aktør i amerikansk fribryting der denne typen iscenesettelse står sentralt.
Samtidig er det ingen steder der skepsisen er så stor til Trump som i den liberale filmkolonien på vestkysten. Han har, til sin store irritasjon, aldri oppnådd filmmogulenes gunst, og hans forsøk på å bygge et Trump Tower i Los Angeles har så langt ikke lykkes.
Hollywoods skepsis til demagoger
Filmskaperne på vestkysten naerer en historisk betinget mistenksomhet overfor demagoger og populister. Hollywood ble grunnlagt av innvandrere, de fleste av dem jøder som flyktet fra forfølgelse. Trumps voldsomme angrep på innvandrere rører ved en rå nerve i filmkolonien, som alltid har vaert avhengig av nye talenter utenfra, enten de kommer fra Mexico eller Norge. Og nettopp fordi så mange av filmskaperne flyktet fra demagoger, tok det dem ikke lang tid å oppdage nye.
I filmer som Diktatoren og To Be or Not to Be ble Hitler og nazismen latterliggjort, og senere, da Holocaust ble mer kjent, ble advarslene av en mer dyster art. Derfor mangler det heller ikke filmer som foregriper fenomenet Trump.
Kanskje nettopp fordi rå populister som Trump anvender så mange av de triksene Hollywoods dramaturger selv benytter, føler de et ansvar. Som Tony Schwarz, forfatteren av The Art of the Deal, som i likhet med The Apprentice solgte oss myten om den geniale forretningsmannen Trump, senere har sagt det: hadde jeg bare visst. Hele The Fourth Estate-serien er tilgjengelig på NRK NettTV. Vises også på NRK 1 torsdag 9. august 23.20.