Alt annet enn et publikumsfrieri
tidligere i sommer. Med henvising til den franske litteraturforskeren Roland Barthes’ studier av begrepet «ideorytmi», påpekte Hjorth hvordan Marsteins hovedperson i Plutselig høre noen åpne en dør (2000) opptrer urytmisk i alle forhold og overhodet ikke er interessert i å innstille seg på sin lille datters takt.
Å legge merke til alle de trivielle, lett synlige rytmebruddene livet er fullt av, eller å oppleve dem selv – spaserende par der den ene, gjerne mannen, strener foran den andre, mødre eller fedre som sleper et barn etter seg – har alltid gitt meg en følelse av mismot. For må ikke all denne hverdagslige utakten vaere et tegn på et grunnleggende problem?
Dårlig humør
Kanskje var det derfor jeg våknet i riktig dårlig humør etter å ha lest ferdig Marsteins nye roman Så mye hadde jeg? Gjennom drøyt 400 sider proppfulle av naergående observasjoner av et typisk rotete, uoversiktlig middelklasseliv, tett befolket av familiemedlemmer, venner og kjaerester, er det bare unntaksvis at personene deler samme livsfølelse, samme rytme.
For eksempel når den middelaldrende datteren på en tur med moren for en gangs skyld klarer å innstille seg på den eldres tempo, og en plutselig naerhet oppstår mellom dem:
«Kjaere Monika min, sier hun, hold ut med den gamle, faele moren din.
Jeg smiler perpleks, vi ser på hverandre, og et øyeblikk vet vi begge samtidig at jeg også skal bli gammel en gang.»
Irritasjon og ubehag
På samme måte som Anne Oterholm har Marstein en egen evne til å fremstille hovedpersoner man nesten ønsker å ta avstand fra. Hvem ønsker seg en venninne som karakteriser deg overfor mannen sin, som hun med underlivssoppen, slik Marsteins Monika gjør! De er selvopptatte, upålitelige, ofte manipulerende og intenst observerende, mens de i en selvrettferdig modus foretar den ene feilvurderingen etter den andre.
Samtidig utløser disse skikkelsene en sterk fornemmelse av ubehag fordi beskrivelsen av dem og alt det dumme og lille som hører livet til, også vekker gjenklang.
Kanskje nettopp derfor er både Oterholms og Marsteins bøker litteratur som utfordrer på en helt spesiell måte. Om karakterene mangler enhver selvkritisk impuls, gir romanene om dem en innskytelse til å revurdere sitt eget liv.
På jakt etter mening
Monika i Så mye hadde jeg er, som man skjønner, en klassisk irriterende Marstein-figur. De 17 kapitlene teksten består av, skildrer ulike faser av livet hennes – fra august 1973 da hun er 13 år, til januar 2018 og hun er 57 – hele veien fremstår hun som en ustadig skikkelse på intens søking etter «[…] et liv rikt på forskjellige opplevelser […]».
Mens søstrene og vennene lever i det som kan se ut som livslange forhold, bytter Monika ut den ene mannen etter den andre. Da hun midt i trettiårene får datteren Maiken, opplever hun henne som en byrde, en byrde hun riktignok ikke kan leve uten. Igjen og igjen lar romanen henne sette seg selv foran datteren, flere ganger har jeg notert «er det mulig!» i margen. Muligens er det fremdeles slik at mødres feilhandlinger provoserer mer enn fedres.
Betydningen av en tett do
Gjennom en jevn dur av detaljer og trivialiteter, der stort og smått helt bevisst er fremstilt som like viktig – hos Marstein kan en tett do bli behandlet med samme oppmerksomhet som en fødsel – fanger boken utvilsomt vår tids livsfølelse:
Alle de urealistiske forventningene vi har til at livet skal vaere rikt og fullt av mening, lengselen etter sammenheng og tilhørighet, ønsket om å bli sett og forstått, og samtidig fornemmelsen av tomhet, at de ferdig formede rollene man blir tilbudt, ikke har gyldighet for en selv, og at mening er noe som er forbeholdt andre.
Måten forfatteren håndterer dette stoffet på, er likevel frustrerende. Først og fremst handler det om at romanen er så innelukket i Monikas begrensede blikk på seg selv og andre. Det finnes liksom ingen vei ut av det klaustrofobiske, teknisk perfeksjonerte trivialitetshelvetet. Slik kan 430 sider virke som 860.
Trude Marstein fanger vår tids livsfølelse i en frustrerende roman.
Ingen høyere himmel
At det ikke finnes en høyere himmel i Så mye hadde jeg, skiller den riktignok ikke fra andre bøker jeg har lest av Marstein, bøker jeg altså har satt pris på. Så hva er det med romanen om Monika?
Spørsmålet er kanskje om hovedpersonen, som man ganske tidlig skjønner hvor man har hen, tåler den ekstreme naersyntheten forfatteren gransker henne med. Slik jeg opplever det, er ikke Monika interessant nok som romanfigur til at hun er verdt å følge gjennom så mange sider.