Kampen om verdens oppmerksomhet

Redningaksjonen i grotten i Thailand var et drama av «hollywoodske» proporsjoner. Det kan det vaere sunt å tenke over hvordan historien ble fortalt, skriver doktorgradsstipendiat Frida Bjørneseth.

Ansiktsløse masser og abstrakt lidelse sliter i kampen om verdens oppmerksomhet.

23. juni forsvant 12 fotballspillere på laget «Villsvinene» og den assisterende treneren deres i Tham Luang-grotten i nordlige Thailand. Det førte til en spektakulaer redningsaksjon med involverte fra flere kontinenter og en omfattende mediedekning hvor vi som publikum fikk følge hele prosessen. I ettertid er det blitt stilt spørsmål om dekningen av redningsoperasjonen gikk på bekostning av andre historier som utspilte seg i verden.

Hvilken historie er det egentlig vi er blitt fortalt?

Nysgjerrigheten ble vekket

Tham Luang-aksjonen var et drama av «hollywoodske» proporsjoner. Først ble det rapportert om spor ved inngangen til grottekomplekset. Publikums nysgjerrighet var vekket: Var guttene inne i hulen? Var de i god behold? Da spesialtrente dykkere fant guttene i live, økte tidspresset. Kunne alle reddes ut før monsunregn, sult og oksygenmangel satte et tragisk punktum for dramaet?

Situasjonens prekaere karakter ble tydelig for alle da en redningsdykker mistet livet i undervannshulen. Den erfarne dykkeren og tidligere soldaten, Saman Gunan, døde på grunn av oksygenmangel under et dykk.

Tapet av menneskeliv understreket at aksjonen var noe man ofret livet for å gjennomføre.

I tillegg til en historie med spenningsmomenter og et tydelig mål, utspilte det hele seg innen en håndterlig ramme: Det var tidlig klart hvor mange barn som var fanget og at Tham Luang-hulen var scenen for dramaet. Til sammenligning er flere tusen barn det siste året blitt skilt fra foreldrene sine ved USAs sørlige grense. Det store antallet barn, det eksplisitt politiske ved den amerikanske konteksten, samt situasjonens uoversiktlige og tidvis håpløse natur, har ikke åpnet for tilsvarende mediedekning.

Mens bilder fra grensen mellom USA og Mexico også er blitt fortalt som en historie om barns lidelse, bød Tham Luang på både lidelse og en tydelig løsning.

De abstrakte og ansiktsløse masser

Det var ikke slik at dette dramaet var det eneste pågående i regionen.

5. juli kantret en turistbåt ved Phuket i det sørlige Thailand. 47 personer omkom, majoriteten av disse var kinesiske statsborgere. Ulykken utspilte seg i samme land og på samme tid som grottedramaet, men bød ikke på heltefigurer eller håp. Tragedien var et faktum på det tidspunktet mediene kunne rapportere om den.

I nabolandene Myanmar og Bangladesh rapporteres det om store ødeleggelser og tap av menneskeliv når monsunregnet feier inn over Sørøst-Asia. Saerlig utsatt er den forfulgte Rohingya-gruppen. Som med situasjonen ved grensen mellom USA og Mexico, er også dette en mye mer politisk betent situasjon.

Omfang og hendelsesforløp gjør prosessene mer kompliserte å følge med på og derfor vanskeligere å engasjere seg i.

At lidelsen er så omfattende at den sprer seg til flere land og rammer folkegrupper så store at de på avstand fremstår som ansiktsløse masser, markerer at det er en svaert alvorlig situasjon.

Det blir mye mer abstrakt og uhåndterlig enn et fotballag fanget i en grotte.

Tham Luang-aksjonen viste lidelse, men i en håndterlig kontekst, og håp var alltid en del av regnestykket.

Thailands nasjonale image fikk et løft

Redningsaksjonen ga rom for å løfte frem sentrale elementer i Thailands nasjonale image.

Landets militaere styrker er en vesentlig del av dets styre. Thailand har siden et militaerkupp i 2014, som var landets tolvte siden 1932, i praksis vaert et militaerdiktatur. I tillegg holdes statsreligionen, buddhisme, svaert høyt. Bilder av fryktløse redningsdykkere har nøret opp under positive fremstillinger av både militaerets kapasitet og religionens rolle som en positiv, sosial faktor. Det samme har rapporter om fotballtreneren Ekkapol «Ake» Chanthawongs fortid som munk i et buddhistisk tempel.

Kongefamilien nyter også en saeregen status i Thailand. Mens kong Maha Vajiralongkorn tidligere er blitt kritisert for et dekadent playboyliv og manglende opp-

I stedet for å åpne opp for diskusjoner om større gruppers marginalisering, enten statsløse i Thailand, eller papirløse i Frankrike, ufarliggjøres slike historier av individualiseringen