Therese Sollien:
En nylig vedtatt lov gjør det langt vanskeligere å snakke varmt om Israel
Det har vaert mye bråk om loven som ble vedtatt i Knesset med 62 mot 55 stemmer i forrige uke. Umiddelbart etter at den ble stemt igjennom, brøt det ut protester. Enkelte medlemmer av nasjonalforsamlingen rev teksten i filler.
Loven er saerdeles kontroversiell av flere grunner. For det første slår den fast at det er jøder som har selvbestemmelsesrett i Israel. For det neste sier den at hebraisk er landets nasjonalspråk. For det tredje kan man lese at «jødiske bosetninger (i Israel) er i nasjonens interesse». Implisitt: i motsetning til andre bosetninger i landet, i motsetning til arabisk språk, og i motsetning til andre innbyggeres selvbestemmelsesrett.
Også vi som pleier å støtte Israel i de fleste spørsmål, må vedgå at dette ikke var noen god nyhet, forsiktig sagt.
Lyset har gått i det liberale fyrtårnet
Loven er først og fremst ventet å fungere symbolsk, men det hjelper lite. Frem til nå har arabisk hatt status som nasjonalspråk side om side med hebraisk. Nå er arabisk nedgradert til spesialstatus, som gjør at det fremdeles kan brukes i israelske institusjoner, men altså ikke formelt er sidestilt med hebraisk. Symbolsk eller ei: Å endre språkpolitikken, er et tydelig skritt på vei bort fra det uttalt demokratiske tankesettet som hittil har gjort Israel til et regionalt demokratisk fyrtårn.
Arabiske borgere i Israel utgjør 1,8 millioner mennesker, som tilsvarer rundt 20 prosent av befolkningen. Israel er et multikulturelt land med fullverdige demokratiske rettigheter for alle innbyggere. De senere års israelske ambassadører til Norge illustrerer poenget: Blant dem har det vaert både en kristen palestiner og en arabisk druser.
Desto mer nedslående er det at det hebraiske språket og det jødiske folket nå får en høyere status etter loven enn andre folkegrupper og deres språk.
I forrige uke ble det vedtatt en ny lov som gjør det langt vanskeligere å snakke varmt om Israel. Det er å håpe at landets høyesterett forkaster den.
Vidåpen meningskorridor
På mange vis er det forståelig. Det finnes ingen andre jødiske land i verden, og det skulle vaere unødvendig å vise til historien for å begrunne at jøder bør kunne ha ett land i verden der man kan bo uten frykt for jødehat, og som eksplisitt etter loven er jødenes land. I regionen mangler det heller ikke på stater som gjerne skulle sett at Israel forsvant fra kartet. Men hva ligger til grunn for den illiberale retningen som landet plutselig tar nå?
Enhver som besøker Israel, får raskt merke at landet huser en rekke ulike politiske oppfatninger, og at nettopp politikk er et yndet diskusjonstema. Det er langt unna den mye omtalte svenske åsiktskorridoren – det er plass til alle slags meninger, og noen av de skarpeste kritikerne av jødisk nasjonalisme finner man innenfor Israels grenser.
Nettopp dette har man kunnet vise til når noen fremmer et uforsonlig og énøyd syn på Israel. Landet er regionens eneste demokrati, og det er et liberalt sådant.
Opp til høyesterett å stanse loven
Men ingen av disse argumentene hjelper denne gangen. Det er og blir et tungt nederlag at Israel nå har vedtatt en lov som forfordeler andre folkegrupper og språk enn jøder og hebraisk.
En femtedel av Israels befolkning er arabisk, og hverken den delen av befolkningen eller staten Israel ønsker det annerledes. At Israel er et jødisk land, er godt etablert og ukontroversielt. Det den nye loven først og fremst tjener til, er å styrke argumentet om at arabere ikke behandles som likeverdige borgere i Israel. Det styrker også dem som aktivt motarbeider at arabiske innbyggere skal vaere fullt integrert i den jødiske staten.
Knesset-medlem og arabisk israeler Ayman Odeh uttalte at den nye loven viser tydelig at arabere ikke er ønsket i landet, og at de alltid vil vaere annenrangsborgere.
Den mest kontroversielle delen av den nye loven, en klausul som så ut til å åpne for å opprette helt segregerte områder, ble heldigvis ikke med i den endelige versjonen av loven. Men signalet i klausulen om hvilke bosetninger som tjener nasjonens interesse, er uheldig nok.
Pressgrupper både i og utenfor Israel har prøvd å stanse loven. Nå er det opp til israelsk høyesterett, som ligger an til å måtte behandle saken, og som eventuelt kan skrote den. Det får man inderlig håpe høyesterett gjør. Loven er ikke det demokratiske Israel verdig.
Det er og blir et tungt nederlag at Israel nå har vedtatt en lov som forfordeler andre folkegrupper og språk enn jøder og hebraisk