Betydelig forvirring om medieansvar
Aftenposten gjengir fredag deler av et intervju med kulturminister Trine Skei Grande (V) i Dagsavisen samme dag. I intervjuet omtales kulturdepartementets utkast til en ny medieansvarslov. Lovutkastet ble sendt på høring i mai. Det er, etter vårt syn, et solid stykke arbeid og et godt utgangspunkt for det videre arbeidet med en lov som Norsk Redaktørforening har etterlyst og hvor vi også – for flere år siden – utarbeidet et eget lovutkast. Departementets forslag er på vesentlige punkter svaert likt det Norsk Redaktørforening har foreslått. Fremstillingen i Dagsavisen, og gjengivelsen i Aftenposten, er imidlertid litt forvirrende.
Annet enn etikk
I Aftenpostens gjengivelse heter det blant annet at «Slik ordningen er i dag, tar Pressens Faglige Utvalg (PFU) seg av det som måtte vaere av klager på etikken i norsk presse. Det finnes derfor ikke noe samlet lovverk.» Dette er i beste fall uklart. Forslaget innebaerer – selvsagt – ingen endring hva gjelder det presseetiske regelverket eller Pressens Faglige Utvalg. Det finnes imidlertid lovregler (privatliv, injurier, retten til eget bilde osv) som regulerer hva som kan publiseres. Det er noe annet enn det etiske regelverket. Aftenpostens omtale baerer preg av betydelig forvirring. Juss og etikk er to forskjellige ting, og forslaget endrer ikke på det.
Ikke korrekt
Kulturministeren er videre sitert på at «Det fungerer sånn at hvis du skriver noe som bryter med de prinsippene som ligger i loven, så kan jeg gå til sak mot deg og redaktøren din». Det er heller ikke en korrekt gjengivelse av lovforslaget. Forslaget omhandler ikke noen «prinsipper» for hva man kan «skrive». Grensene for hva som straffe- og ansvarsfritt kan publiseres, er allerede regulert primaert i straffeloven, skadeerstatningsloven og åndsverkloven, og det foreslås ikke å endre disse.
Det lovforslaget derimot forsøker, er å rydde opp i dels fragmenterte og dels utdaterte bestemmelser om både frihet og ansvar for de redaktørstyrte mediene. Det er bra, men det berører altså hverken grensene for hva man fritt kan publisere eller medienes egen selvdømmeordning.