Harald Stanghelle: Er Sørlandets nye sorenskriver habil til å dømme norske muslimer?
Sørlandets nye sorenskriver er redd «muslimene blir i flertall og tar styringen i Norge». Er han da habil til å dømme nordmenn med en annen tro enn den lutherske?
Nå er riktignok ikke Steinar
Langholm formelt utnevnt til sorenskriver i Kristiansand tingrett, men han kommer til å bli det. For på listen til Innstillingsrådet for dommere er 55-åringen satt på topp. Og det er ingen grunn til å tro at justisministeren kommer til å overprøve dette.
Men hvorfor bruke spalteplass på en kommende sorenskriver i vår sørligste tingrett? Det er det flere grunner til.
Ikke politiske kastrater
I disse dager foregår det en intens granskning av juristen Donald Trump har nominert som ny høyesterettsdommer. Hver eneste politiske og faglige stein blir snudd.
Her hos oss er dette en helt ukjent tradisjon. Vi har så godt som aldri diskutert dommeres politiske ståsted. Så har da også vårt rettsvesen en mye mer nedtonet politisk rolle enn hos amerikanerne. Det innebaerer selvsagt ikke at våre dommere er politiske kastrater.
Hele tre justisministre (en fra Ap og to fra Høyre) endte som dommere i selveste Høyesterett. Flere dommere er hentet direkte fra rettssalen til oppgaven som statssekretaer for partier som KrF, Ap og Høyre. Og en rekke profilerte dommere har vaert aktive lokalpolitikere.
Knapt noen har problematisert om dette påvirker allmenn tillit eller nødvendig habilitet.
Myten om objektivitet
Nå har vi vaert altfor forsiktige med å kritisere dommere her i dette landet. For i likhet med oss andre, kommer også dommere i så mange utgaver og fasonger:
Gode og dårlige. Arrogante og lyttende. Koleriske og stabile. Kvinneforaktende og tolerante. Politivennlige og kritiske.
Den absolutte objektivitet er en seiglivet myte. For heller ikke dommere lever i et vakuum. De påvirkes av stemninger og fordommer vi på så forskjellige vis baerer med oss. Og av en skiftende samfunnstemperatur.
Det er naivt å tro at å iføre seg dommerkappe er en slags renselse fra alt dette. Selv om den er en kraftig påminnelse om at nå er det loven som har forrang for alt annet.
Den aktive leserbrevskribent
Det er som aktiv leserbrevskribent at Steinar Langholm har skapt debatt. Han har en fortid som lokalpolitiker for Frp i Stavanger, men viktigere er det at han har markert seg blant de mest islamfryktende. På den fløy som i sine mest marerittaktige øyeblikk ser for seg en islamsk maktovertagelse i Norge.
Det ble diskusjon om Langholms virkelighetsbilde da han rundt 2010 fikk sentrale politioppgaver. Da hadde Frp-politikeren angrepet Stavanger Aftenblad for å bagatellisere den islamske fare. Langholm naerte en nagende fremtidsfrykt for at Norge ville bli skueplass for blodige oppgjør og spør med undergangsretorikk:
«Kan redaktøren si noe om hva som vil skje med oss om «Muhammeds haer kommer tilbake», slik det trues med, ved at muslimene blir i flertall i Norge?» (Sitert i Faedrelandsvennen.)
Møter seg selv i døren
Det interessante spørsmålet er om slike holdninger har noen betydning for dommergjerningen.
Styrker de tilliten til rettens upartiskhet? Eller betyr det svekkelse? Vil en nordmann fra landets muslimske minoritet føle seg ivaretatt på lik linje med en statskirkenordmann i en tingrett der den øverste lederen har tydeliggjort en slik voldsom aversjon mot det man selv tror på? Eller betyr dette rett og slett ikke noe? Det finnes knapt noe fasitsvar.
Men en gammel, halvglemt sak rundt en Oslo-dommer minner noe om Sørlandets påtenkte sorenskriver.
For i flere tiår var det en byrettsdommer (det het så den gangen) her i hovedstaden hvis kjaereste hobby nettopp var å skrive leserbrev. Han mente mye, og han mente det sterkt. Bare de faerreste stilte spørsmål ved om han samtidig kunne vaere en objektiv dommer.
Et av denne dommerens yndlingstema var imidlertid selvbestemt abort. Der møtte han leserbrevskribenten i døren. En av hans tildelte sivilsaker involverte nemlig abort, og den aktive skribentdommer måtte vike sete som inhabil. Hans engasjement var for stort og for bombastisk.
Det er ingen dristig spådom at forsvarere og prosessfullmektiger vil lete frem denne saken i møtet med Kristiansand tingrett de naermeste årene.
Forkastelig hemmelighold
Det er en underlig side ved denne utnevnelsesprosessen:
Vanligvis er det jo slik at søkere til lederstillinger ved våre domstoler ikke kan kreve at deres navn unntas fra offentlighet. Det samme gjelder søkere til Høyesterett.
Det skulle da også bare mangle. Bare åpenhet kan skape en nødvendig debatt om faglige og personlige egenskaper. Hvis det da er noe å debattere.
I «tilfellet Kristiansand» satte Domstolsadministrasjonen en strek over både åpenhet og praksis. Dagen før søknadsfristen løp ut var det ingen søkere til stillingen. Da ble mulige søkere oppfordret til å melde seg. Det gjorde hele fem til dels habile jurister. Men blant disse var det bare Steinar Langholm som var og forble en hemmelighet helt til jobben var hans.
Et like tvilsomt som forkastelig grep i en prosess som skal vaere åpen.
Innstillingsrådet kjente sin favoritts hang til leserbrevskriving. Hans partipolitiske engasjement var ukjent for rådet. Dette siste er da også denne saken helt uvedkommende. Det er ikke nødvendigvis en domstolsleders holdninger.
For holdninger er ofte komplekse greier, og Sørlandets nye domstolsleder vil ikke lenger fortelle oss hva han nå mener på et så betent felt som islamfrykt:
«Jeg kommenterer ikke noe om det, for uansett hva jeg sier, så blir det oppfattet feil», sier Langholm nå til Faedrelandsvennen.
Nettopp. Og akkurat der treffer han kjernen i den politiske dommers problem.
Den absolutte objektivitet er en seiglivet myte. Heller ikke dommere lever i et vakuum.