Baltazar er det naermeste du kommer Italia i Oslo
Baltazar skryter av å vaere det naermeste du kommer Italia i Oslo. I sommer er det helt rett.
– Vi kunne spart de flybillettene til Italia i morgen og brukt pengene her i stedet, sukker Stavanger-venninnen på mellomlanding i Oslo på vei til Europa-ferie.
– De hadde nok ikke holdt til veldig mange besøk, trøster Willie.
Og det er sant. Det eneste som ikke virker autentisk italiensk i domkirkens bakhage, er prisene på menyen. De er utvilsomt norske. Men rett skal vaere rett: Bortsett fra på alkohol, er ikke lenger «norske priser» så veldig typisk norsk lenger.
Ellers er idyllen komplett i sommervarmen. Baltazar Ristorante & Enotecas uteservering ligger skjult bak domkirken i nord og Kirkeristen i sør, en fredelig brosteinsbelagt plass midt i sentrum. Den mest påtrengende lyden er sildringen fra en gammeldags fontene og suset fra store løvtraer, der pene, oljede tremøbler får skygge fra store hvite parasoller, og der menyen er som en italiareise i seg selv.
Kampen om bordene
Willie finner kjapt sin favoritt, kalvekjøtt med tunfisksaus, blant forrettene, jeg sikrer meg en tomatsalat, mens venninnen bestiller blåskjell.
Vi har vaert heldige og kapret et bord naer plenen. Det er ingen bordbestilling ute på Baltazar, så vi gjorde som andre, plasserte oss liksomavslappet ventende strategisk naer bord der vi så at måltidet naermet seg slutten. Da de hadde unnagjort betalingen, kastet vi oss frem. Kanskje ikke så stilig, men effektivt.
Det samme er servitørene – effektive, altså. De løper mellom bordene, tar imot bestilling og sørger for drikke så vaeskebalansen opprettholdes i varmen.
Italiensk sommer på tallerkenen
Og her kommer én servitør med brød og herlig, peprig olivenolje, et stort fat med Vitello Tonnato til Willie og et nesten like stort fat med Caprese til meg. Venninnen får en balje med store blåskjell og ristet brød. Det dufter deilig av sjø og sommer.
Willies kalvekjøtt er delikate, papirtynne og rosa skiver, overstrødd med kapers og parmesanflak. Tunfiskmajonesen er tykkere enn vanlig og ligger i to rause kladeiser på hver sin side av tallerkenen. Han stusser litt over det, men så lenge smaken er nydelig, gjør det ingenting.
Caprese-salaten er overdådig: En hel mozzarella ligger i sentrum av et mylder av ulike cherrytomater, avlange og runde, gule og røde. Innimellom, mengder av hakket basilikum. Så utrolig enkelt, og så utrolig godt.
Venninnen, som ellers er godt vant med førsteklasses sjømat fra hjembyen, sukker av velbehag over blåskjellene, som Baltazar serverer med tomat, hvitløk, chili og persille. De er store og saftige, kraften deilig å skrape opp med ristet brød.
– Jysla godt! konkluderer hun.
Det er også Willies og min konklusjon da vi har fått smake på hver vår hovedrett.
Foran Willie står en stor tallerken med en nesten like stor skive ristet brød dekket av bakt kveite, grillet paprika, oliven og kapers.
Alle som har smakt kveite, vet at den med mindre kyndig behandling enn på Baltazars kjøkken, lett kan bli tørr om den får ørlite for mye varme. Men denne er saftig og veldig god, mener Willie.
– Tilbehøret står godt til, selv om brødet gjerne kunne vaert byttet ut med en risotto eller annet for min del, sier han.
Perfekt pasta
Foran meg står det en pastarett jeg kommer til å drømme om på kalde vinterdager – tykk, hjemmelaget spagetti, hjerteskjell, hvitløk, chili og persille.
– Herrejemini, så godt, stønner jeg. Retten minner veldig om klassikeren pasta Vongole, men i stedet for de små, kjøttfulle vongoleskjellene som hentes fra Middelhavet, bruker Baltazar norske hjerteskjell. De er litt større, men absolutt like gode.
Det summer i glade stemmer rundt oss. Folk koser seg i den uvanlige Oslovarmen. Etter hvert er det blitt en ganske stor gjeng som venter på bord også. Vi føler presset og kjapper oss litt med desserten, Tiramisu til venninnen og hjemmelaget sitronsorbet til meg. Begge deler av upåklagelig kvalitet.
Epilog
Venninnen dro til Italia. Etter ti dager på Amalfi-kysten kom hun tilbake, satte bagasjen i oppbevaringen på Gardermoen og tok toget rett til Baltazar for å spise blåskjell og Tiramisu. Bedre attest kan restauranten knapt få.