Hvorfor bidrar ikke norske toppledere mer i samfunnsdebatten?

Vi er inne i ukene med den kvartalsvise turen på catwalken for norske naeringslivsledere, de entrer scenen med grafer og tall. Men hvor er de resten av året?

I et radiointervju i NRK forrige uke ble Norwegian-topp Bjørn Kjos spurt om hvordan han forholdt seg til samfunnsansvar og makt.

– Makt, nei, det har jeg ikke reflektert over, svarte han med sin sedvanlige avvaepnende latter. Og samfunnet? Han vil bare at folk flest skal ha råd til å fly og gjøre aksjonaerene fornøyde.

Kjos er en av Norges mest synlige ledere, men vegrer seg for å reflektere over verdier og makt offentlig. Han er ikke alene om det.

To ganger i manesjen

Norske naeringslivsledere viser seg stort sett i offentligheten av to grunner: For å legge frem resultatet til selskapet – og for å svare på kritikk når noe har gått galt.

Ved begge anledninger er budskapet deres gjennomtygget og polert av kommunikasjonsrådgivere.

Inntrykket vi sitter igjen med, er at de sier det de må si. Det bygger ikke tillit. Det gir heller ikke samfunnet et godt bilde av hva naeringslivet er.

NHO-leder Kristin Skogen Lund har vist til flere undersøkelser organisasjonen har gjort de siste årene om nordmenns holdninger til naeringslivet. Hun bekymret seg saerlig over den unge generasjonen, som ser ut til å ha negative assosiasjoner til hva naeringslivet er. Blant respondentene mellom 18 og 39 år er det langt flere som trekker frem ord som «korrupsjon», «grådig» og «gutteklubb» enn blant de godt voksne.

Historisk var naeringslivslederen en langt sterkere premissleverandør i samfunnsdebatten enn dagens toppledere, ikke bare på spørsmål om egen bedrifts resultater. De snakket også om samfunnsutforming, politikk og verdier.

Jeg savner naeringslivslederen, eieren og styrelederen i den offentlige samtalen i dag. Hun trengs.

Noe å melde?

Tror jeg topplederne har noe å melde?

Ja, absolutt. De sitter ved roret og styrer komplekse organisasjoner gjennom tidenes omstilling. De skal gjennomføre både et grønt og et teknologisk skifte – nå!

Mange av dem er visjonaere og kunnskapsrike. De ser interessante sammenhenger mellom naeringsliv, politikk og samfunnet for øvrig. Mange har god teknologiforståelse og bruker mye tid og krefter på å utvikle sin lederrolle. Flere har til og med et snev av humor.

Frekventerer ikke Dagsnytt 18

Lederne for de største norske selskapene frekventerer ikke akkurat i kronikkspaltene eller i Dagsnytt 18-studio.

Det finnes noen hederlige unntak. Elisabeth Grieg, Berit Svendsen og Rune Bjerke bidrar i debatten om likestilling, og de to sistnevnte snakker også godt om teknologiutvikling. (Men Bjerke er blant de raskeste til å sende kommunikasjonsdirektørene i manesjen hvis det brenner.)

Svein Richard Brandtzaeg snakket tillitvekkende og personlig i et intervju hos Ole Torp i NRK om Norsk Hydros utslippsskandale i Brasil.

Christian Ringnes snakker oftere og mer lidenskapelig om kultur enn om eiendomsforvaltning. Petter Stordalen går aldri av veien for å mene noe kraftfullt. Begge to bidrar til å utvide ledernes meningsrom.

Eldar Saetres personlige offensiv i forbindelse med navneskiftet fra Statoil til Equinor har vaert et strategisk valg. Selv om ikke Saetre elsker manesjen, er opptredenene med på å utvikle inntrykket av selskapet han leder.

En del av lederrollen

Bedrifter snakker mye om baerekraft og samfunnsansvar. I årsrapportene står det noen pliktskyldige linjer om temaet. Åpenhet og deltagelse er også en del av statens eierskapskrav. NHO definerer samfunnsansvar til « ... hvordan virksomheten påvirker mennesker, miljø og samfunn. Ansvarlige bedrifter tar hensyn til dette. «

Bedriftene skal altså ta hensyn til samfunnet, men lederne trenger ikke snakke saerlig høyt om det?

Så spør mange ledere hva de har å vinne på å delta i den offentlige debatten. De opplever at rommet de har i offentligheten, ikke er saerlig stort og at det heller ikke frister å utvide det. Folk med penger og makt opplever å bli behandlet tøffere i pressen her i landet enn i mange andre land. De risikerer å få kjeft internt. Styret kan reagere. Og hva med kundene, tenk om de blir provosert?

Den risikoen må de ta. De forvalter et ansvar og har stor makt til å påvirke samfunnsutviklingen. Derfor er de forpliktet til åpenhet om veivalg og verdier. Dessuten blir den offentlige samtalen blir bedre

når flere stemmer tar ordet.

Historisk var naeringslivslederen en langt sterkere premissleverandør i samfunnsdebatten enn dagens toppledere