– Det verste som kan skje, er at bøkene mine leses som mine personlige opplevelser

Forfatter Geir Gulliksen tror folk anser romanen som et subjektivt uttrykk for forfatterens syn på verden.

Janne-Camilla Lyster og Geir Gulliksen venter sitt andre barn sammen og gir ut hver sin bok i høst. At de skriver virkelighetslitteratur, avviser de begge.

– Jeg hadde aldri tenkt å få barn før jeg møtte Geir. Uten forståelsen vi har for hverandres arbeid, hva det betyr og koster å skrive, så hadde jeg ikke tatt sjansen, sier Janne-Camilla Lyster.

Danseren, koreografen, lyrikeren og nå også romanforfatteren Lyster ser bort på forfatter og ektemann Geir Gulliksen hjemme i leiligheten i Ullevål hageby. Hun gir 1. august ut Mørkets dyr, sin første roman. Kritikerroste Gulliksen lanserer egen bok i starten av september.

I tillegg venter de sitt andre barn sammen i slutten av juli.

– Vi har jobbet på stoppeklokke. To timer her og to timer der, på skift. Det har vaert en intensiv prosess, men det har gått veldig bra, sier Lyster.

Skriver fra et annet «jeg»

Lysters roman starter med en sporløs forsvinning av hovedkarakterens venninne, en hendelse som hele tiden ulmer i bakgrunnen av historien. Boken handler om det å ville drive med kunst for alt i verden, men komme fra et lite sted der kunst ikke er velansett. Lyster kommer selv fra Mjøndalen, der idretten sto veldig mye sterkere enn dans og andre kunstuttrykk.

– I Mjøndalen fantes det ikke muligheter for å danse, det måtte en del overtaling til før foreldrene mine forsto hvor mye det betydde for meg. I tillegg var det tøft å komme fra et lite sted og sikte seg inn på å bli profesjonell. Jeg hadde periodevis behov for å gjemme bort dansen, ettersom kunsten ikke var «innafor» å drive med. På bygda har man en større sjenerøsitet for hverandres feiltrinn, men mindre toleranse for å lykkes, sier hun.

Selv om det er likheter mellom hovedkarakteren og Lyster selv, rister både hun og Gulliksen på hodet når de får spørsmål om bøkene deres preges av biografiske spor.

– Det er ikke det sosiale eller daglige jeget du skriver fra, det er en annen, sier Gulliksen.

Ikke virkelighetslitteratur

Når man snakker med Geir Gulliksen, er det vanskelig ikke å nevne debatten om virkelighetslitteratur. Han var en av forfatterne som fikk kritikk for å ha skrevet for naert sitt eget liv, og Gulliksen ble ufrivillig dratt inn i debatten.

– Det er skapt et bilde av at enkelte forfattere laster privatlivet inn i bøkene sine. Erfaringene mine er det eneste jeg har når jeg skriver, og all fantasi bygger på erfaring. Sånn er det for alle som skriver, og det har alltid vaert sånn. Men det er ikke det samme som å skrive en bok om eget liv, sier Gulliksen.

Han mener problemet med diskusjonen om virkelighetslitteratur, er at folk tror romanen er et subjektivt uttrykk for forfatterens syn på verden.

– Jeg har sterke meninger om mange ting, men det kan jeg ikke bruke når jeg skriver en roman. For at en roman skal bli god, må den si noe jeg personlig aldri ville gitt uttrykk for. Når du skal skrive skjønnlitteraert, så må du vaere åpen for det som blir til på papiret. Den blir dårligere dersom du prøver å tvinge boken til å bli et enkelt argument, sier Gulliksen.

Anses som personlig

Gulliksens nyeste bok handler blant annet om en godt gift PRrådgiver fra Oslo som starter et forhold til en yngre kvinne. Gulliksens redaktør i Aschehoug Forlag omtaler boken som en satirisk roman om at det ikke alltid er lett å skjønne hvem som drar nytte av hvem i relasjoner.

– Når det jeg skriver anses som min personlige opplevelse av noe, er det det verste som kan skje, sier han.

– Med sosiale medier, realityserier og virkelighetslitteratur, er det en tørst etter realisme i kulturen vår?

– Det er helt umulig å lese god litteratur eller oppleve bra kunst uten å på et vis tro at det er sant. Det er sånn skjønnlitteratur virker på oss, vi kjenner at det er en sannhet der. Men å begynne å rote det til med å finne dokumentariske likheter, blir noe annet, sier Lyster.

Leser hverandres arbeid

At begge er forfattere kan ha sine fordeler. For eksempel leser og kommenterer de hverandres tekster etter at manus er ferdigskrevet.

– Det hadde føltes forferdelig dersom du, Geir, ikke likte det. Og jeg kan bli litt sjenert når jeg leser arbeidet ditt. Man får tilgang til noe hos den andre som man ikke helt har sett eller regnet med, noe som kan gjøre den andre fremmed, sier Lyster.

Gulliksen kjenner seg igjen i det. Som den gangen de hadde vaert på Vigeland-museet ikke lenge etter at de hadde blitt sammen. De satte seg i bilen for å kjøre til premieren på en danseforestilling der Lyster skulle opptre.

– Jeg snudde meg, og plutselig var hun blitt en annen, fremmed og avskjermet. Når jeg ser henne på scenen, kjenner jeg henne ikke igjen. Og det gjelder i skrivingen hennes også. Handlingen kommer fra Janne-Camilla, men det jeg leser er noe jeg ikke får tilgang til når vi snakker. Det er rart å se den siden av hverandre, sier han.

De understreker at skrivingen alltid er adskilt fra livet deres sammen.

– Det kan vaere eksistensielt tøft å skrive. Man må gjøre seg selv helt åpen og forsvarsløs for verden. Da er det fint at man har en partner som forstår prosessen og hvor mye arbeidet krever av en, sier Lyster.

Det er helt umulig å lese god litteratur eller oppleve bra kunst uten å på et vis tro at det er sant.

Geir Gulliksen