Rosenborg risikerer det beste de har
De har en identitet og kultur alle tørster etter. Nå har de sparket en «aekt» trønder og kulturbygger.
Ingen norske toppklubber har en så sterkt gjenkjennelig og identifiserbar kultur som Rosenborg. De mistet den gradvis etter Nils Arne Eggens tilbaketrekning i 2002, selv med innbarkede rosenborgere som Ola By Rise, Per Joar Hansen, Trond Henriksen og Rune Bratseth i sentrale posisjoner. Og de fant den ikke tilbake før Kåre Ingebrigtsen så klokt ble hentet inn da det så temmelig stusslig ut i 2014.
Fire grunner
At kultur spiser strategi til frokost, er en anerkjent sannhet i naeringslivet – introdusert av professor Peter Drucker og gjort mest kjent av Ford-sjefen Mark Fields. Og det er mange veldokumenterte grunner til det. Her er fire av dem:
• Folk er lojale til kultur, ikke til strategi.
• God kultur gjør organisasjonen fleksibel, ikke minst når det butter.
• God kultur skaper entusiasme og energi.
• Kultur som støtter retning og mål, fremmer prestasjon.
Realiteten bak Eggen-eventyret
Nils Arne Eggen forfektet alt dette, konkretisert i «go’fot-teorien» – og egentlig nedfelt i filosofen Nietzsches tese: «Det som ikke tar livet av deg, styrker deg». For samtidig som Eggen preket om samhandling og «å gjøre hverandre gode», var han avhengig av å utvikle og opprettholde en kultur som var sterk nok til å tåle alle motsetninger og konflikter han skapte gjennom sin intense vaeremåte og sine detaljerte prestasjonskrav.
Slik ble Rosenborg en klubb hvor til dels ekstrem grad av raushet, kjaerlighet og åpenhet ble geleidet av like ekstreme krav til innlaering, repetering og gjennomføring.
Kåre Ingebrigtsen, som i forrige uke fikk sparken som Rosenborg-trener, blir beskyldt for å ha mistet humøret i perioder. De som ikke husker Nils Arne Eggens dårlige dager, har romantisert bort realiteten bak Eggen-eventyret. I 1993 var spillerne så lei at de ga Eggen sparken gjennom en pressekonferanse. Dagen etter var han innsatt igjen. Og slik gikk dagene gjennom 14 år på Lerkendal.
En fristelse
Nå er det nye tider med gamle tanker. Styreleder Ivar Koteng var klok da han hentet Ingebrigtsen hjem og dermed rehabiliterte Rosenborg-kulturen. Han er trolig både overivrig og romantisk når han har fått med seg Rosenborgstyret på å fjerne Ingebrigtsen i et risikofylt forsøk på gjøre Rosenborg enda bedre enda raskere.
Ingen utviklingskurver går stabilt mot høyre kryss. De går opp, stagnerer, faller kanskje tilbake, til og med, så opp på nytt. I perioder raskt. I andre perioder langsomt. Målet er at kurven på definert tid når definert mål. Veien dit kan vaere svingete.
I den grad fotballedere påberoper seg langsiktighet, lar de seg raskt friste eller presse til kortsiktighet – og da snakker vi ledere i form av trenere, direktører og styremedlemmer.
Veien til et nytt nivå går oftest gjennom dedikasjon og samarbeid. Det gjelder spillere, trenere, administrasjon og styre. Det handler om å holde fast ved valg og mål, ramme inn og fremme ønsket kultur, å tillate og akseptere feil, og å vokse på dem gjennom felles laering og forståelse. Underliggende må det vaere en indre drivkraft om konstant forbedring, om å bli så god – som spiller, lag og klubb – som det er mulig å bli.
Sportsjournalistenes press
Spillere trenger tillit i den grad at de blir trygge nok til ikke å miste selvtillit av feil. Som Eggen alltid sa: Selvtillit er noe du får, ikke noe du har. At unge spillere får anledning til å utvikle seg, til tross for feilvurderinger og tabber, er trenerens ansvar.
På samme måte er det styrets og administrasjonens ansvar å legge til rette for at treneren utvikler seg selv og laget med trygghet nok til å holde fast ved valgt strategi. På den måten vil en retningsgivende strategi kunne fungere, innrammet av en god kultur.
Å lykkes med det krever gjerne mer innenfor fotball enn naeringslivet. Sportsjournalister har sin egen agenda og legger press gjennom å fokusere på enkeltfeil og brokker av et helt bilde mens de samtidig forlanger langsiktighet og konsekvens – dag etter dag.
Trenere snakker om langsiktighet mens de etter noen ukers trøbbel kaster det på båten i håp om seier i neste kamp, gjerne under press både fra indre og ytre omgivelser. Administrasjonen skal vaere klubbens stabile fundament, men er ofte for svak når det blåser. Og styret består gjerne av folk med både tidsavgrenset og hobbypreget engasjement hvor store visjoner skal aktiveres i et kort handlingsrom.
En aekt trønder
Ivar Koteng er blitt milliardaer blant annet fordi han tør å ta risiko – som de fleste milliardaerer. Nå har han fått med seg Rosenborgs styremedlemmer Rune Bratseth, Vegard Heggem, Fredrik Winsnes og tidligere toppfolk i naeringslivet på en tankegang mer i retning av å gjøre kjappe eiendomskupp enn å bygge en langsiktig og solid portefølje.
Koteng er stor i kjeften, men han er ingen Nils Arne Eggen. Det er heller ikke Kåre Ingebrigtsen. Men selv da Eggen regjerte, var Ingebrigtsen en av de aller viktigste kulturbyggerne. Og kombinasjonen god trener, sterk kulturbygger og «aekt trønder» skal det mye til for å slå i Rosenborg. Ingebrigtsen tok Rosenborg raskt tilbake til å bli Rosenborg. Og til å vinne det meste som har vaert innenfor rekkevidde.
Rosenborg kommer ikke til å hente Antonio Conte eller Carlo Ancelotti. Og selv om klubben skulle tilby en massiv årslønn til en Åge Hareide eller en Ståle Solbakken:
Vil det vaere bedre enn å bruke ressursene på å jobbe sammen med Ingebrigtsen og hans team for å utvikle han og dem og laget over tid for å bli det beste de kan bli?
Blir aldri Chelsea
Chelsea kan sparke både trenere og spillere hvert eneste år fordi eieren Roman Abramovitsj er ute etter konstant kortsiktig gevinst og har råd til det. Han ser ikke ut til å vaere ute etter å bygge en symbiose mellom klubb, supportere og lokalmiljø som kan bestå uavhengig av hvem som trener laget eller spiller på det.
Rosenborg kommer aldri til å bli Chelsea. I stedet har Rosenborg det så mange andre norske klubber tørster etter: En egen identitet og kultur som fyller tribunene og får folk fra Namsos til Røros til å kle seg i Rosenborg-drakt og valfarte til kamp.
I Vålerenga, for eksempel, er det supporterne som eier og definerer kulturen. Det gjør den skjør og begrenset. I Rosenborg er det klubbens kultur som gjelder – reetablert av Kåre Ingebrigtsen i samspill med Ivar Koteng, så lenge det varte.
Nå har Rosenborg-styret valgt strategi fremfor kultur. En strategi som risikerer kulturen – selve grunnfjellet.