I kjølvannet av nok en 22. juli
Her er tre saker jeg vil sette på agendaen.
Debatten om 22. juli har vaert preget av hatefulle kommentarer og ytringer. Det er bra og helt riktig at søkelyset skal rettes mot dette, men vi har mer å diskutere i forbindelse med syvårsmarkeringen. Derfor setter jeg nå tre saker på agendaen:
1. AUF og Arbeiderpartiets eierskap til terrorhandlingene
Selvsagt skal AUF og Arbeiderpartiet ha en form for eierskap til disse handlingene. Å si at det var et angrep på AUF og Arbeiderpartiet er på mange måter helt rett. Samtidig glemmer man ofte noe helt essensielt når man snakker om dette: nemlig det faktum at ikke alle som overlevde, lenger har en relasjon til Ap eller AUF. Ikke minst er det langt ifra alle pårørende og etterlatte som har noen form for tilhørighet til Ap eller AUF.
Når man velger å snakke om 22. juli som noe som utelukkende rammet et politisk parti og deres medlemmer, utestenger man rammede som ikke føler at de hører til den kategorien. Syv år senere, når mange kanskje har meldt seg ut, byttet parti eller sluttet å vaere politisk aktive, bør man tenke over hvordan man formulerer seg.
2. Støttegruppe – for hvem?
Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli gjør mye positivt. De bidrar til å aktualisere problematikk de rammede opplever i hverdagen. Likevel er det flere av de overlevende, etterlatte og pårørende som ikke føler at støttegruppen er for dem. Kanskje det er på tide å reise spørsmålet om hva støttegruppen faktisk skal vaere?
Skal eksempelvis støttegruppen ta standpunkt i betente og kontroversielle saker der medlemmene er grunnleggende uenige? Er det ikke på tide at støttegruppen tar ansvar for de gruppene som ikke blir nevnt når vi diskuterer 22. juli, deriblant de voksne som overlevde på Utøya og de naermeste pårørende til de overlevende? Bør støttegruppen legge mer press på den politiske ledelsen for å få svar på hvorfor oppfølging er så ulikt fra kommune til kommune?
Kanskje er dette spørsmål støttegruppen burde diskutere, kanskje ikke. Jeg håper at støttegruppen kan undersøke hvorfor det er slik at enkelte føler at støttegruppen ikke er representativ for dem.
3. Ingen eier sorg!
Vi skal aldri glemme dem som mistet livet den regntunge fredagen. Vi skal heller aldri glemme dem som fremdeles sørger over tapet av sine kjaere.
Men det er ikke bare de etterlatte som sitter igjen med sorg. De som overlevde, sliter kanskje med sorg over vennene de mistet, tingene de fremdeles ikke mestrer og barndommen som ble revet bort fra dem på en time. Pårørende til de som overlevde, kan oppleve annen sorg og vonde minner.
Sorg er individuelt, og ingen har mer rett på sorg enn andre. Vi kan ikke la noen føle at deres sorg betyr mindre enn noen andre sin.
Vi skal ikke snakke mindre om de etterlatte og deres enorme smerte. Tapet de har lidd, må aldri ties om. Likevel skulle jeg ønske at vi også snakket mer om de overlevende, deres pårørende og andre berørte. La oss fokusere på å skape et fellesskap der vi står sammen om sorgen og smertene. Vi trenger det.