Støres forsvar av eget parti er en oppvisning i kunsten å svare uten å svare
Jonas Gahr Støres forsvar av eget parti er en oppvisning i kunsten å svare uten å svare.
I Aftenposten 19. juli skriver Harald Stanghelle at Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg blir forsinket, angivelig på grunn av intern uenighet, og at partiveteraner etterlyser større tydelighet om hva Aps linje skal vaere fremover. Stanghelle ser ut til å ha gode kilder for splittelsen mellom Oslo Ap og de andre bypartienes «velkommen»-holdning og resten av partiet.
Stanghelle trekker så paralleller til andre sosialdemokratiske partier. Først det svenske, som i valgåret har fremstått med nye, mer restriktive holdninger til innvandring. Dernest viser han til den danske sosialdemokratiske lederen Mette Fredriksen, som helt siden hun overtok i 2015 har styrket partiet ved å akseptere den mest tilbakeholdne innvandringspolitikk etter nordisk målestokk.
Til slutt siteres Aps Masud Gharahkhani, som krever større kontroll med innvandringen. Stanghelle gir indirekte uttrykk for at Ap – i motsetning til Gharahkhani – jo bare kan holde seg til de brede forlikene, da norsk uenighet om innvandring er «90 prosent retorikk og 10 prosent realpolitikk».
Hvilke faktafeil?
Svaret fra Ap-leder Jonas Gahr Støre er interessant lesning. Først og fremst i kunsten å svare uten å svare. Etter å ha åpnet med at Stanghelle tar feil på flere viktige punkter, etterlates vi i uvisshet om hvilke konkrete fakta om rivningene i Ap Stanghelle har tatt feil av.
Jeg vil alltid argumentere for at et parti skal kunne diskutere sin politikk åpent uten å bli avkrevd øyeblikkelige avklaringer og standpunkter, for eksempel i forbindelse med en programprosess. Likevel gir Støres svar nye bidrag til uklarhet.
Forlikene som Støre viser til i forrige periode, er de samme forlikene som han i forbindelse med partiets ettervalgsanalyse tok avstand fra. Ap skal fremover som alternativ til Regjeringen, samle flertall med Rødt og SV.
Dette ønsket har allerede smittet over på partiets opptreden i en rekke saker der partiet har latt seg påvirke og radikalisere etter stortingsvalget. Sammenholdt med utsagnet mot forlik kan man anta at innvandringspolitikken blir lagt et sted mellom Ap og SV hvis Støre en dag skulle overta.
Må avklare sitt syn
Glemt er heller ikke at Støre, på tross av regjeringserfaring, brukte sitt første landsmøte som sittende leder til et personlig utspill om å hente 10.000 syrere ekstraordinaert til Norge innenfor 20 måneder. Det skjedde helt uten økonomiske, sikkerhetsmessige eller andre konsekvensvurderinger.
Eller at Støre fremmet mistillitsforslag mot Grete Faremos etterfølger som justisminister, Anders Anundsen (Frp). Det skjedde fordi Anundsen hadde det formelle ansvaret for at Faremos retningslinjer til politidistriktene om effektuering av lovlig fattede utvisningsvedtak var blitt stående.
Støre var i sin første tid som leder ivrig etter å fremstå mer som myk og idealistisk i innvandringspolitikken. Det er derfor ikke bare Ap som har behov for å avklare sitt syn i innvandringspolitikken, men også lederen.
En ny vending
Jeg deltok nylig på et forum i Wien for parlamentarikere som arbeider med europeiske spørsmål. Der ble det klart for meg at diskusjonen om migrasjon nå føres på oppdaterte og mer realistiske premisser i de aller fleste demokratiske land i Europa. Møtet ble avholdt nylig i Østerrikes nasjonalforsamling i anledning landets formannskap for EU i annet halvår.
Møtet fant sted i etterkant av den interne enigheten som ble oppnådd i Angela Merkels tyske regjering, mellom Merkels CDU, søsterpartiet CSU og sosialdemokratiske SPD.
Møtet fant også sted etter EU-toppmøtet. Problemene har vaert formidable, men samtidig ser man en fornyet evne til å finne frem til løsninger som er holdbare over tid.
For det første tar man utgangspunkt i et forhandlet regelverk som er fremfor-
handlet i Schengen-avtalen og i Dublinforordningen, men med de tilpasninger som blir nødvendige. Det vil si at EU og EØS har en yttergrense og at den må forsterkes for å lette migrasjonspresset på grensestatene, i første rekke Italia. Dublin-forordningen må oppdateres, og Frontex som håndhevingsinstans i grensespørsmål må styrkes både ressursmessig og juridisk.
Satt på spissen
Den europeiske nyorienteringen understreker at det er legalt å kontrollere migrasjon både på EUs yttergrense og mellom statene når det gjelder sekundaermigrasjon. Kravet om nasjonal grensekontroll er saerlig satt på spissen mellom Østerrike og Tyskland, og internt i storkoalisjonen, hvor avvisning på grensen av personer uten innreisehjemmel har vaert reist som et krav fra CSU.
Det tyske kompromisset består i et tilvist transittopphold, som betyr at personer ikke avvises ved statsgrensen, men heller ikke gis fri innreise til landet. I dette ligger en erkjennelse av at EU- og EØSstater prinsipielt ikke har mindre rett til grensekontroller enn andre stater.
Kontroll over et definert territorium er selve definisjonen av statlig suverenitet. Nødvendigvis betyr det også suveren kontroll over grensepasseringer.
Hvilke forpliktelser?
For øvrig har man ikke lyktes i å forhandle frem en felles flyktningpolitikk på europeisk nivå. For å dekke de mest konkrete behovene, vil Tyskland inngå bilaterale returavtaler til aktuelle frontstater.
For Norges del betyr dette at vi ikke er forpliktet til å motta asylsøkere som ikke primaert er ankommet til Norge. De forpliktelsene Norge tar på seg internasjonalt, følger ikke av noen overnasjonal europeisk flyktningpolitikk, slik en formulering i Støres svar ser ut til å henvise til.
I tillegg er det helt avgjørende for den avtalte interne reisefriheten mellom Schengen-landene at den ytre grensen ivaretas. Her står vi i den situasjon at hele Schengen-samarbeidet også hviler på at den enkelte nasjonalstat hevder sin suverenitet, ikke bare på egne vegne. For øvrig er det ikke den frie bevegeligheten mellom EØS-land som er problemet, men folkevandring fra økonomisk tilbakeliggende regioner utenfor Europa.
Velger outsiderpartier
Det er også en økt erkjennelse av at velgerne i etablerte demokratier er mer villige til å bruke uansvarlige outsiderpartier enn de tradisjonelle styringspartiene, selv om de måtte vaere sterkt uenige med dem i de fleste andre spørsmål. Saerlig hvis dette er det de oppfatter som det eneste middel til å hindre en gjennomgripende endring av egne samfunn de ikke selv har hatt innvirkning på.
Myndighetene i nasjonalstatene vil ikke få mandat fra velgerne til ytterligere delegering av myndighet som skal verne landenes territorielle integritet, før hele EU-området kan tilby det samme på yttergrensene.