Pakistan trenger ro
ONSDAGENS VALG I PAKISTAN var viktig på flere måter. For kun andre gang i landets historie har en demokratisk valgt og sivil regjering fullført sin periode, og den skal gi makten videre til en annen.
Tidligere har landets generaler grepet inn, med eller uten god grunn, for å styre Pakistan som et militaerdiktatur.
I en viss forstand har de militaere så mye makt i Pakistan at man uansett ikke kan kalle landet et fullverdig demokrati. Valgte politikere har rammer de må operere innenfor. Det som varierer, er hvor vide rammene er.
ÅRETS VALG VAR OGSÅ krevende fordi tidligere statsminister Nawaz Sharif fra det konservative partiet PML-N er dømt for økonomiske misligheter, en konsekvens av lekkasjen av de såkalte Panama Papers. Sharif måtte gå av for et år siden.
Ved dette valget stilte hans bror, Shehbaz Sharif, som statsministerkandidat for PML-N. Bilawal Bhutto, sønn av tidligere statsminister Benazir Bhutto, var kandidat for venstrepartiet PPP. Tidligere cricketstjerne Imran Khan og hans sentrumsparti PTI gjaldt som favoritter.
Valgkampen var hard og voldelig, også målt etter pakistansk standard. Flere titalls mennesker er drept. På valgdagen mistet 31 livet i et bombeangrep.
De to opposisjonspartiene har anklaget PMLN for å vaere et parti av skurker. PTI har kalt de andre to for familiedynastier, mens disse til gjengjeld har hevdet at PTI dyttes frem mot makten av de militaere.
DET OFFISIELLE VALGRESULTATET var torsdag ettermiddag ikke lagt frem, men alt tyder på at Khan og PTI vinner. Partiet får ikke rent flertall, men må danne en koalisjon med mindre partier og uavhengige kandidater. PÅ PAPIRET ER PTI et sosialt og liberalt sentrumsparti. Valgkampsakene har vaert kamp mot korrupsjon og fattigdom. PTI sier det vil bygge en velferdsstat, drive naeringslivsvennlig politikk, samt garantere ytringsfrihet og religionsfrihet.
På den annen side er Khan anklaget for populisme. Hans holdning til terrorisme virker også uklar. Khan har tatt avstand fra den afghanske terrororganisasjonen Taliban, som også er stor i Pakistan. Samtidig har hans partis regjering i provinsen Khyber Pakhtunkhwa forbindelser til Haqqani-nettverket, en avlegger av Taliban.
DE VANLIGE ANKLAGENE om valgfusk forsterkes av mistanken hos mange om at militaeret har en finger med i spillet. Det er ikke bare partiet som taper makten, PML-N, som klager. Veien til en ny regjering kan bli lang i en stor og ustabil atomvåpenmakt som ikke trenger mer uro.
I en viss forstand har de militaere så mye makt i Pakistan at man uansett ikke kan kalle landet et fullverdig demokrati.