Kina er hovedfienden
Trump fortsetter å forvirre.
Onsdag kveld norsk tid overrasket USAs president de aller fleste da han kunngjorde at han har gjort en «deal» med EUkommisjonens president, Jean-Claude Juncker.
Det er bare uker siden Donald Trump kalte EU en fiende i handelspolitikken. De fleste eksperter hadde ventet at han om kort tid ville legge en saftig straffetoll på europeiske biler, slik han lenge har truet med.
Det ville i så fall vaere en økonomisk krigserklaering med en helt annen sprengkraft, både politisk og økonomisk, enn tollen på stål og aluminium.
EU hadde alt lovet å svare med straffetoll på et bredt spekter av amerikanske varer.
Ingen kan si med sikkerhet hva Trump da ville gjort i neste runde. Men det ville vaert fare for at konflikten mellom de vestlige allierte ville gått over i en ukontrollerbar fase.
Nå skal det i stedet forhandles om en frihandelsavtale for å fjerne tollen på industrivarer, som allerede er null eller svaert lav for de fleste varer.
I mellomtiden lover begge parter å avstå fra reise nye tollgjerder.
Og Juncker lovet at EU-landene skal kjøpe mer soyabønner og dessuten importere naturgass (LNG) fra USA.
Handelskrig gjør vondt
Ikke noe av dette betyr at Trump plutselig er blitt glad i hverken EU eller NATO.
Det er snarere den politiske virkeligheten som trenger seg på, ikke minst på hjemmebane.
Donald Trump og Jean-Claude Juncker sto frem på plenen utenfor Det hvite hus akkurat samtidig som utenriksminister Michael Pompeo ble grillet i Kongressen for måten Trump behandlet sine allierte på under den europeiske rundturen for to uker siden.
Kanskje viktigere for Trump: Protestene fra forbrukere, industribedrifter og jordbruket øker når prisen på importerte råvarer øker og eksporten rammes av mottiltak fra mange andre land. Det er tungt å føre krig mot hele verden.
Det er Kina som er viktigst
For Trump er det blitt tydeligere at han må rasjonere med sin politiske kapital, saerlig med tanke på kongressvalget til høsten og presidentvalget i 2020.
For den amerikanske presidenten og hans handelspolitiske rådgivere finnes det en uendelig større og farligere rival enn EU: Kina.
For USA står det til syvende og sist om landet skal forbli den sterkeste makt i verden i de kommende tiårene. Intet mindre.
Da gjelder det å holde fokus.
Derfor bør EU i dag takke Kina.
Under høringen i Kongressen onsdag tegnet utenriksminister Pompeo et bilde av en hard mannjevning både økonomisk, teknologisk og militaert mellom USA og Kina. «Vi skal vinne («prevail») i årene som kommer», sa Pompeo.
Og her var lite kritikk å høre fra senatorene som deltok i høringen.
Donald Trump legger plutselig trusselen om handelskrig med EU til side. Hvorfor? Han frykter Kina mye, mye mer.
Kina tar innpå
Virkeligheten er likevel at Kina gradvis tar innpå USA på stadig nye områder.
Kineserne er for lengst verdens største industrinasjon.
Derfor er ikke faren for global handelskrig over.
Det viktigste som er skjedd denne sommeren, er antagelig ikke den nye enigheten mellom USA og EU. Det er snarere at Donald Trump i flere runder har trappet opp truslene mot Kina. Ja, han har sagt at all import fra Kina blir møtt med høy toll.
Trump hevder, feilaktig, at det er «urettferdig handel» som gjør at USA forbruker mer enn landet produserer – og derfor har et stort underskudd i sin utenrikshandel.
Men i tilfellet Kina er det viktigste for Trump og hans rådgivere i Det hvite hus likevel ikke underskuddet i handelen, men konkurransen om å skaffe seg et teknologisk overtak. Derfor rettes nå skytset inn mot overføring av amerikansk teknologi til Kina, enten det skjer med lovlige eller ulovlige midler, herunder regelrett tyveri.
Og her kan et bedre forhold til EU vaere til nytte. I sin korte tale foran Det hvite hus onsdag kunngjorde Trump, uten å nevne Kina med navn, at han og Juncker ville samarbeide om å hindre ulovlig teknologioverføring.
Dette er bakteppet for handelskonflikten mellom USA og Kina – og samtidig forklaringen på at den kan bli så vanskelig å løse. Det politiske lederskapet i både USA og Kina arbeider intenst for å bli mer selvforsynt med varer og kunnskap som anses viktig for økonomisk og militaer slagkraft.
Det store spørsmålet i vår tid kan bli:
Vil Kina og USA søke samarbeid eller konfrontasjon?
For USA står det til syvende og sist om landet skal forbli den sterkeste makt i verden i de kommende tiårene. Intet mindre.