– Jeg var banal, uengasjert og uinteressant
Selvforakten hun følte var en forutsetning for å bli forfatter.
Seks år er gått siden Trude Marsteins forrige utgivelse. I tre av dem har hun vaert helt oppslukt og befunnet seg i en tunnel. Sønnen på tre er blitt god til å sitte alene på gulvet og pusle. De to eldste på tretten og femten har spøkt med hvor fravaerende hun er.
– Skrivingen har gått foran barn og alt annet. Når du er så inni noe, er det lett å velge roman først, sier hun.
– Men jeg har vaert så glad for å vaere i flyt at jeg ikke har følt meg som en dårlig mor. Jeg tror barn merker når foreldre har det bra med seg selv.
USYNLIG UBEHAG. Det lille huset på Kampen i Oslo er strøkent og nyvasket. Et fat med melonskiver står på bordet sammen med juice og Farris. Ingenting skurrer, kanskje bortsett fra noe i forfatteren selv. Hun forklarer at hun ikke har for vane å invitere journalister hjem til seg.
Få kan skrive om ubehaget i det hverdagslige som Trude Marstein. Stilen hennes er usentimental og tilsynelatende enkel: Strippet for store fakter og følelser, full av mikroskopiske detaljer som får det normale til å dirre. Romankarakterene lever udramatiske, gjennomsnittlige liv – gjerne med en viss forakt og avstand både til seg selv og andre.
Marstein ble en umiddelbar kritikerfavoritt da hun debuterte med novellesamlingen Sterk sult, plutselig kvalme for 20 år siden. Siden har hun gitt ut flere romaner og oversatt en rekke bøker til norsk, mottatt priser og blitt mor til tre gutter.
– Seks år er det lengste oppholdet jeg har hatt mellom bøkene mine, konstaterer hun.
– Man får litt angst for å bli glemt som forfatter.
– Hvorfor tok det så lang tid?
– Jeg bruker alltid lang tid på å komme i gang, og denne gangen hadde det også å gjøre med et forhold som ikke fungerte og påfølgende samlivsbrudd. Jeg må ha det bra for å kunne skrive, og jeg får det bra av å få til å skrive.
VIL HA MEST MULIG UT AV LIVET. I Så mye hadde jeg blir vi kjent med hovedpersonen Monika gjennom en rekke punktnedslag i livet, fra barndommen til hun er i sekstiårene. Det handler om selvrealisering, eller rettere sagt mangelen på den: Følelsen av alltid å ville ha noe mer. De fleste av Monikas livsprosjekter – fra utdannelse og jobb til forhold og barn – er ufokuserte og havarerer halvveis.
«Hva er det jeg vil ha? Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre meg selv lykkelig eller gi meg selv et så godt liv som mulig, men jeg følte at jeg hadde gått glipp av noe virkelig stort i livet, eller at jeg gikk glipp av det kontinuerlig, at jeg hadde i meg muligheten til mye sterkere følelser enn jeg hadde gått gjennom livet og følt.»
– Det er nok lett å oppfatte henne som usympatisk,
egoistisk og hensynsløs, mener Marstein.
– Og ja, det ser jeg at hun er, men inntrykket blir forsterket fordi man hele tiden får hennes blikk på seg selv. Hun er jo sosial, har venner, kjaerester og etter hvert også en datter, men det er også en grunnleggende ensomhet der. Hun vil ha mer ut av livet, samtidig som hun har mye skyldfølelse over ting hun gjør eller unnlater å gjøre. Og denne skyldfølelsen er ikke alltid berettiget.
– Hva er det som gjør Monika interessant?
– Egentlig ingenting. For meg er utfordringen mest å finne et menneske som er troverdig og helt vanlig, og som det ikke skjer noe dramatisk eller spektakulaert med. Jeg vil holde karakterene mine innenfor grensene av normalitet, og samtidig presse dem mot grensene slik at de blir utsatte. Hvis de overskrider grensene, synes jeg de blir uinteressante, forteller Marstein, og tar en pause.
– Når skriveprosessen løsner og jeg til slutt føler at jeg kjenner karakteren min, vet jeg hva hun vil si og hvordan hun vil reagere i enhver situasjon. Det er alltid dit jeg må komme. Jeg kan ikke bare «gi» henne en egenskap, jeg kan ikke komme med påfunn. Alt må henge sammen, alt må vaere nødvendig, men tilsynelatende overfladisk og tilfeldig.
– Min menneskeinnsikt er ganske gjennomsnittlig, så det dreier seg om å bruke det vi alle kjenner og bare finne de faste mønstrene.
Hun tenker seg om.
– Men det er noe farlig med å skrive om alminnelige liv også. Leseren kan jo lett føle: Hvorfor i all verden skal jeg lese om dette?
– Angsten mot å gå hundre prosent inn i noe, som vi ser hos Monica, er vel ganske tidstypisk?
– Jeg syns det er vanskelig å påstå noe generelt om tiden vi lever i, men håper at bøkene mine viser noe generelt om det å vaere menneske i dag. At Monika gjennom skriveprosessen er blitt et ganske tidstypisk menneske, samtidig som hun fremstår som et individ.
Min menneskeinnsikt er ganske gjennomsnittlig, så det dreier seg om å bruke det vi alle kjenner og bare finne de faste mønstrene.
LEKER IKKE MED BARNA. Før hun fikk barn trodde Trude Marstein at det å bli mor ville gi henne mindre tid til å skrive. Så innså hun at det gjorde henne mer disiplinert. At med tre barn i hus måtte hun laere seg å bruke enhver ledig pause på arbeid.
– Jeg jobber mer intenst når jeg ikke har et hav av tid. Tidligere har jeg tenkt at jo flere barn jeg får, jo mindre produktiv blir jeg, for det føles jo som om barn og skriving konkurrerer mot hverandre. Sånn er det ikke. Men jeg gjør ting på min måte.
– Hva vil det si?
– Jeg ligger ikke på gulvet og bygger lego med treåringen, for å si det sånn. Å se på Barne-TV er helt utenkelig for meg, da jobber jeg heller. Jeg synes heller ikke det er gøy å se alle fotballkampene sønnen min spiller, hvis jeg skal ha glede av det må det gå ganske lang tid mellom hver gang. Men jeg tror at ungenes egen glede over fotballen blir større når de ikke gjør det fordi jeg synes det er gøy. Huset pleier heller ikke å vaere i naerheten av så ryddig og rent som det er nå.
Til gjengjeld har Marstein en fri arbeidshverdag som gjør at hun kan levere sent og hente tidlig i barnehagen.
– På den måten har de hatt mindre institusjon og heller mer tid sammen med meg, i samme rom. Men arbeidshverdagen min er jo ikke over. Jeg leker aldri med dem.
– Nei?
– Nå sier jeg dette med en suverenitet, men jeg har gått noen runder med meg selv, for de fleste foreldre i dag leker jo med barna sine, og de synes sikkert det er gøy også. Mens barna mine har måttet klare seg mye selv mens jeg har jobbet.
– At man skal leke med barna er vel også ganske nytt for vår generasjon?
– Ja, jeg ble aldri lekt med eller kjørt noe sted. Og jeg synes det er litt fjernt å se foreldre som løper etter ungene sine på fotballbanen med vannflasker altså.
FORSKJELL PÅ MØDRE OG FEDRE. Romanfiguren Monika har én datter og utfordrer stadig forestillingen om at man skal sette barna foran seg selv. Er hun forelsket, kan hun ofre avtaler hun har gjort med datteren for å tilbringe tid med elskeren sin. Eller la henne spille TV-spill i mengder de fleste vil regne for usunt.
– Når jeg skriver, hender det at jeg innfører tvungne endringer, for eksempel skifter kjønn på karakterene for å gi liv til scener som føles døde og uinteressante. Jeg lekte med tanken på å gjøre Monika om til en mann, men etter hvert skjønte jeg at det var en del typisk kvinnelige erfaringer ved henne som interesserte meg. Saerlig dette med morsrollen og forventninger til kvinner på det området. Hun føler seg ofte utilstrekkelig der.
– Er det noe du kan kjenne deg igjen i?
– Jeg kan kjenne igjen mye av meg selv i Monika, men ville følt meg mer plaget enn henne av å forsømme ting, som å bake kaker til avslutninger og stille på foreldremøte. Jeg er ikke så god på sånt, men har det som regel best om jeg gjennomfører.
– Mødre har lettere for å plage seg selv med skyldfølelse enn fedre?
– Ja, det tror jeg. Men det er jo også fremdeles forskjell på hvordan barnehageansatte og laerere forholder seg til mødre og fedre. Menn oppfattes raskere for å vaere en god far om han gjør ting som er mer selvsagt for en mor.
– Er det lettere for deg å skrive om kvinner enn menn?
– Nei, tvert imot. Når jeg skriver fra et mannlig perspektiv får jeg en gratis fremmedhet som er veldig fruktbar. Jeg blir mye friere og kan bruke mer av meg selv når jeg skriver om menn. Jeg skal ikke si at jeg har
Nå har jeg sterk arbeidsdisiplin. Litt for mye til tider. Jeg er rett og slett veldig god på å jobbe.
kvinneforakt, men jeg tror ofte at jeg kan vaere mer foraktende overfor det typisk kvinnelige enn det typisk mannlige.
– Hva handler det om?
– Sikkert at jeg selv er kvinne og til en viss grad kan ha disse sidene selv.
UENGASJERT OG AMBISJONSLØS. Marstein har fått strålende mottagelse for bøkene sine siden hun utga den første boken sin og fikk Tarjei Vesaas debutantpris. Men det var ikke opplagt at hun skulle komme dit hun er i dag.
– Jeg var utrolig sløv på skolen, sier hun.
– I motsetning til i dag, hadde jeg elendige arbeidsvaner. Det har gjort meg ganske kunnskapsløs på mange områder og gitt meg store huller i geografi- og historiekunnskapen min. Jeg var fullstendig ambisjonsløs og bare opptatt av venninner, festing og gutter.
Hun ser oppriktig oppgitt ut.
– I ettertid har jeg vaert innom tanken: Var det ingen laerere der som kunne tatt tak i meg og strammet meg opp? Men jeg har nok landet på at jeg bare kan skylde på meg selv. Jeg var rett og slett utrolig banal, uengasjert og uinteressant.
– Men det må ha skjedd en endring på et tidspunkt?
– Jeg skjerpet meg da jeg kom på Universitetet. Jeg følte at jeg hadde kastet bort så mye tid og var sint på meg selv for å ha vaert så umoden. Den selvforakten tror jeg var en forutsetning for at jeg ble forfatter.
– Ja?
Marstein nikker.
– Jeg fikk en voldsom trang til å utrette noe. Så mye hadde jeg blir hennes syvende roman. – Nå har jeg sterk arbeidsdisiplin. Litt for mye til tider. Jeg er rett og slett veldig god på å jobbe.