FAMILIEJUNGELEN
I nesten tre år har tyske Alva Gehrmann fordypet seg i norsk kultur og samfunn. Ingen steder kom hun så tett på den norske familien som i Dyreparken.
Sabelen ligger midt på bordet. Den lyshårede jenta nekter å ta øynene fra sin gullglitrende skatt, selv under frokosten. Femåringen sitter sammen med foreldrene på restauranten til Dyreparken hotell. Skriften på T-skjorta hun har på seg røper opphavet hennes: 30 prosent tiger, 50 prosent enhjørning og 20 prosent papegøye.
Klokken ti entrer familien underholdningsjungelen der jenta kan treffe noen av sine del-artsfrender. 125 dyrearter og tallrike fantasivesener fra Kaptein Sabeltanns verden, Hakkebakkeskogen og Kardemomme by boltrer seg i Dyreparken.
Selv har jeg ingen romantiske barndomsminner fra attraksjonen i Kristiansand. Dermed kan jeg konsentrere meg om en annen art når jeg utforsker parken: norske familier. Det finnes vel knapt et sted man kommer så tett innpå dem i deres eget hjemland som Dyreparken. I helger og ferier dras de mot sine avsidesliggende hytter, så sant ikke en langtur i utlandet står for døren. Jo større avstand til resten av verden, desto bedre. Hos oss i Tyskland er det ikke like lett å finne denne roen, for her bor omtrent 82 millioner mennesker på et mindre areal enn Norge.
Da jeg fortalte vennene mine at jeg skulle besøke parken, hadde alle en anekdote parat. Én var begeistret for Kaptein Sabeltann, Pinky og Sunniva, en annen for sjimpansen Julius. De viste meg NRK-episoder fra åttitallet, da Julius fortsatt var ung og bodde hjemme hos familien til direktøren for Dyreparken.
KJEMPESTOR SJIMPANSE I HOTELLOBBYEN. Denne morgenen ligger det en kjempestor sjimpanse på gulvet i hotellobbyen. Plysjdyret har på seg det samme som den tidligere TV-stjernen: en rød og hvitstripete underbukse og en trøye med navnet «Julius» på. Den smiler, selv når mange barn kaster seg over den. Den ekte sjimpansen har med årene blitt ganske humørsyk, antyder de ansatte ved hotellet. Vi skal få treffe ham senere.
I nesten tre år har jeg dykket ned i den norske kulturen og samfunnet, skrevet reportasjer for tyske medier og gjort research for boken min.
Jeg har bodd hos en samisk familie i Kjøllefjord og fulgt reinbønder over den frosne vidda under innspillingen av sakte-tv-programmet «Reinflytting». Jeg har gått på ski på Sjusjøen sammen med en arkeolog som fortalte meg legenden om Birkebeinerne, og vaert på skremmende båttur med Morten A. Strøksnes, forfatteren av Havboka, og hans venn Hugo i Vestfjorden. De to tok det helt med ro, mens jeg krøp sammen i bunnen av 14-fots-båten og
klamret meg til Mortens høyre ben. Da skjønte jeg at jeg at eventyreren i meg har litt å gå på.
ABSOLUTT FOKUS PÅ FAMILIEN. Jo lenger jeg utforsker Norge, desto mer oppdager jeg hvor mangesidig det lille samfunnet er – enten det handler om dialekter, mentaliteter eller måter å leve på. En ting er felles for alle regionene: det absolutte fokus på familien. Familieliv er selvsagt viktig hos oss i Tyskland også, men det er likevel bare en del av livet, akkurat som jobben er det. At arbeidet har større betydning, er til dels en dyd av nødvendighet.
Når det gjelder et så komplekst samfunnsmessig tema, må man passe seg for å gå i klisjéfellen og skjaere alle over én kam. Men man kan nok si at mange tyskere opplever et helt annet press enn nordmenn. Selv godt utdannede arbeidstagere kan miste jobben og bruke år på å finne en ny adekvat stilling. I noen bransjer er det svaert vanskelig å forene jobb og familieliv.
Når man ser TV-dokumentarer om tyskere som har utvandret til Norge, er de alltid begeistret for de avslappede arbeidsforholdene, de høye lønningene, naerheten til naturen og de sjenerøse ferieordningene.
Jeg biter meg ofte merke i hvor mye nordmenn forteller om sine ferier. I sosiale medier legger de ut bilder ensomme fra fjell de har besteget eller av familiefester. Flagghavet 17. mai er helt klart et av høydepunktene.
Apropos mai: Når sant skal sies, føles denne måneden som en eneste langhelg her i Norge. Mine tyske oppdragsgivere tror alltid jeg overdriver når jeg bedyrer at det er umulig å få tak i folk på mange dager.
– Mai er vår oppvarming til tre måneders sommerferie, sa Bård Ylvisåker til meg en gang jeg intervjuet ham. Gjennom den nye Ylvis-serien «Stories from Norway» laerte jeg om stupetårnet i Hamar og Petter Northugs eskapader. Da Bård fikk høre at jeg lever på tyske honorarer i det dobbelt så dyre Norge, sa han (antagelig på spøk): Det må du ikke gjøre!
Det er noen som tror jeg er gal, enkelte synes jeg er modig. Ja visst, mens dere nyter friluftslivet, må jeg tjene penger også. Men arbeidet mitt bringer meg til spennende steder, og jeg møter en rekke interessante mennesker. Kanskje er dette et tegn på at det bor en viss eventyrer i meg.
UTENKELIG I DISNEYLAND. I Kristiansand spaserer jeg i den vidstrakte parken. Ser flamingoer, sjiraffer og sebraer, tøffer gjennom Hakkebakkskogen på et åpent tog sammen med barn iført reve-, løve- eller musehaler, går omkring i Kardemomme by og besøker skriveloftet der. Det er hakket mindre enn min arbeidsplass med samme navn på Litteraturhuset i Oslo. Mellom de enkelte stedene finnes det rikelig med natur og til og med hytter med gresstak. Utenkelig i Disneyland i Paris.
På en lekeplass i skoglignende omgivelser treffer jeg Frank Husevåg. To av døtrene hans klatrer på lekeapparatene mens hans kone Norunn er et annet sted med den yngste.
– Våre barn har ulike interesser, derfor deler vi oss, sier 44-åringen. Familien kommer fra et sted i naerheten av Ålesund og skal vaere i park i tre dager. Her bor de på pirathotellet Abra Havn. Kvelden før så de «Kaptein Sabeltann og Grusomme Gabriels skatt», barneshowet som starter kl. 23 – forbløffende sent. Husevågs døtre elsket den litt uhyggelig, vakre historien, som blir mindre skummel takket vaere musikken. I sang «Jeg kommer nå!», sverger kapteinen at han skal komme og hente Gabriels skatt.
En gullgruve for Dyreparken er åpenbart merchandise-butikken med hundrevis av produkter som flamingobadedrakter, Sunniva-kostymer og lysende Sabeltann-sverd.
Kl. 13 treffer jeg igjen familien, nå samlet, hos Julius. Norunn Røsvik så sjimpansen da hun besøkte parken som barn, sammen med sine foreldre. Denne opplevelsen vil hun nå dele med døtrene. Omtrent hundre barn og voksne står og ser mot den kuperte øya, der ni sjimpanser sitter i den åpne innhegningen. Julius er lederen, noe han gjør klart gjennom høye rop og småkrangling. Men stemningen er god.
Etterpå får jeg bekreftet av dyrepleier Tanya at humøret til Julius kan svinge . – Han har nettopp hatt sex, sier hun og smiler. Det hender også at han bruker en Ipad som underholdning.
Neste dag skal familien fra Ålesund reise videre til feriehuset sitt på vestkysten. – Der er det ikke TV, ikke Internett, og for å dra til butikken må vi kjøre båt, sier Frank Husevåg. – Jentene leker i naturen og bader, og vi kan slappe av.
Å FYLLE FRITIDEN ER JOBB NUMMER TO. Jeg kan nok innimellom misunne nordmennene de lange feriene og den faste 40-timersuka. Den som har mye fritid, må fylle den godt. Det er en oppgave Oslofolket tar på alvor. Ofte virker det på meg som om dette er en slags jobb nummer to: Ungene må følges og hentes på trening flere ganger i uken, det er dugnader, man er selv trener eller sjåfør i forbindelse med kamper og konkurranse, familiefester skal forberedes – og naturligvis må man dra på den obligatoriske søndagsturen.
I begynnelsen ble jeg overrasket over at kjernefamiliene ofte holder seg for seg selv i helgene. I Berlin er det annerledes, der har venne mine en hel haer av barnevakter. Og
på Island tar man ganske enkelt ungene med på vernissasjene i Reykjavik, der de herjer mellom eksperimentell kunst. Slik blir familiene en slags smeltedigel.
Under intervjuet med Bård Ylvisåker spurte jeg hva som er typisk norsk ved hans produksjonsselskap Concorde TV.
– Vi jobber ikke mer enn vi må, sa komikeren. Det blir fra nå av også mitt motto. Og i denne ånd: God sommer!
a-magasinet@aftenposten.no
Oversatt av Ingrid Brekke