Til topps i lunsjen
I Lofoten er utsikten enorm, selv fra de aller minste fjellene, som Mannfallet.
Sånne fjell. Som er små og likevel fjell. Som har utsikt fra første meter. Som kan rekkes til dessert eller etter kveldsmat eller i en litt lang lunsjpause. De finnes rundt omkring, men spesielt i Lofoten. Sånne fjell blir kjapt favorittfjell. Som Mannfallet (308 moh.).
EN HAER AV STEINKJEMPER. Mannfallet har fått navnet sitt fordi det visstnok falt en mann ned herfra en gang, for så lenge siden at ingen riktig husker hvem det var. Og stadig faller mennesker fra fjell, så forsiktig skal man vaere. Men nå står vi her. Vinden har røsket i oss og Lofot-skogen, det vil si i en henslengt bjørk her og der, på vei oppover. Nå kneler strå og fjellmarikåper og uvaeret tordner seg mørkt blågrått sammen i sørvest. Vi ser det, og vi ser Ureberget i vest og Vågakallen i øst og Himmeltinden i nord, høyeste fjellet på Vestvågøy – og vi ser havet. Det forbaskede, velsignede havet.
I Johan Bojers bok Den siste viking, ser skårungen Lars Lofotveggen for første gang. For ham er det en «haer av steinkjemper som har vandret ut over havet og nå har stanset opp for å tenke seg om».
Min turkamerat John Roald Pettersen har vokst opp i naerheten og forteller om et forlis rett utpå her for rundt 50 år siden.
– Det var et forrykende vaer, og fiskeren som var alene i båten, fikk karret seg opp på det skjaeret der, sier han og peker.
Fiskeren var gjennombløt og hadde hverken vann eller brød, han knuste fyrlykten på skjaeret. Så da vaeret roet seg etter noen dager kom det folk for å reparere lykten, og fiskeren overlevde.
TURMULIGHET DØGNET RUNDT. For Lofoten er jo fjell, steile bratte, vakre steinkjemper. Ingen lange anmarsjer med utsiktsberøvende tung skog, bare rett til fjells og himmels.
Vi står i lyng og strå, og hadde det ikke vaert for uvaeret som bygger seg opp, og hadde det ikke vaert for den middagen som venter, kunne vi bare fortsatt å gå. Litt ned og bort og opp mot Steinetind, hele ryggen og ned ved slalåmbakken, og mot Stamsund igjen.
For på denne tiden av året er det alltid lyst her, og det er mulig å gå turer døgnet rundt. Og selv om alle snakker om bobilene og turisteksplosjonen og forsøplingen i Lofoten, så tja, på Mannfallet møter vi ikke et eneste menneske, vi ser ikke en eneste bobil, vi ser fjell. Og hav. Og konturene av neste dags sommerstorm.
a-magasinet@aftenposten.no