Hvorfor nei til kjønnskvotering?

Det viktigste nå, er å få flere menn til å søke.

Den siste uken har det vaert debatt om innføring av tilleggspoeng for menn på psykologistudiet. Bakgrunnen er at Universitetet i Oslo (UiO) har fått avslag fra Kunnskapsdepartementet på søknad om å innføre tilleggspoeng for menn.

La meg først si at jeg er opptatt av at flere menn velger psykologi. Torgalsbøen og Rund har åpenbart helt rett når de i Aftenposten 25. juli skriver at terapeuter av begge kjønn er viktig for å sikre god og effektiv behandling.

Flere menn må søke

Når departementet likevel har besluttet ikke å innvilge søknadene, skyldes det flere forhold. Stortinget har bedt regjeringen om å utrede innføring av ekstrapoeng til gutter og jenter på studier hvor det er om lag 80 prosent eller mer av det motsatte kjønn. På psykologistudiet ved UiO har mennene utgjort over 25 prosent av dem som har møtt til studiestart de siste årene.

For å ta en sammenligning: Ved Veterinaerutdanningen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) er det vedtatt å gi to tilleggspoeng til menn. I 2017, da menn ikke fikk tilleggspoeng, utgjorde de kun syv prosent av studentene som møtte til studiestart.

Ser vi på fordelingen av kvinner og menn i søkerbunken til psykologi, er det tallet nokså likt med kjønnsfordelingen blant dem som faktisk begynner. Det viktigste vi kan gjøre for å få flere mannlige psykologer, er altså å få flere menn til å søke psykologi.

Må brukes med omhu

Kjønnskvotering er et godt verktøy fordi det gir oss som samfunn mulighet til å rette opp i uheldige kjønnsskjevheter. Men det er et verktøy som må brukes med omhu, nettopp fordi det utfordrer en helt sentral grunnidé: at hver og en av oss kan konkurrere på like vilkår om attraktive studieplasser. Selv om vi trenger flere mannlige psykologer ville det – slik situasjonen er nå – vaere urettferdig at de blir kvotert inn på bekostning av kvinner med bedre karakterer.

Så har flere tatt til orde for at departementet i vurderingen av denne saken heller burde ha sett på antallet mannlige psykologstudenter som faktisk fullfører utdanningen. Det illustrerer det siste poenget mitt. Det er institusjonenes ansvar å sørge for at de studentene som begynner på utdanningen, ikke faller fra underveis. Det er ikke noe vi kan styre fra sentralt hold. For noen år tilbake fullførte eksempelvis altfor få kvinner teknologiutdannelsene de hadde startet på. I dag er situasjonen en helt annen. Det skyldes at institusjonene har jobbet målrettet med å få flere til å fullføre.

Vi kommer til å følge nøye med på kjønnsbalansen i psykologi de kommende årene – både i utdanningene og i yrket. Men det viktigste nå, er å få flere menn til å søke og at institusjonene fortsetter å ta godt imot og godt vare på de mennene som velger psykologistudiet.