Thorvald Stoltenberg

Thorvald er død. Ubegripelig. Og likevel sant. Så naer. Så klok. Så midt iblant oss. Alltid med kunnskap og innlevelse, med håp og tro. Det internasjonale engasjementet førte oss sammen.

Fra slutten av 1960-tallet, da han var internasjonal sekretaer i LO etter å ha vaert medarbeider i utenriksminister John Lyngs sekretariat. Jeg fortalte den gang bygutten og diplomaten Thorvald om mitt første AUF-landsmøte i Oslo i 1964 som ung delegat fra Telemark. Over scenen i landsmøtesalen sto det med store bokstaver: «Verdens fremtid, vårt ansvar!». – Ikke glem det, sa Thorvald. – Det gir retning og mening.

Siden har vi vaert sammen om mye. I Arbeiderpartiets internasjonale utvalg, i Oslo Arbeiderparti, da vi overtalte ham til å lede opposisjonen i Oslo bystyre og til å vaere ordførerkandidat. Eller da jeg som fersk leder av utenrikskomiteen og senere handelsminister skulle lose EØS-forhandlingene gjennom i Brussel og i Stortinget.

Barentssamarbeidet, Osloprosessen og Thorvalds fredsmegling på Balkan reflekterte hans dype engasjement: Det handler om mennesker, de må se det beste i hverandre, bekjempe gamle fiendebilder og gradvis bygge tillit. Dette var Thorvalds dype overbevisning. Om naboen er utrygg, er du det også. Johan Jørgen Holst og jeg, senere Thorbjørn Jagland gikk på hver vår måte i hans fotspor som utenriksministre. Det ga trygghet, selv om vi ikke alltid tenkte på det der og da.

Thorvald syntes ikke utenrikspolitikk og lokalt engasjement var to adskilte verdener. Tvert om, det handler om mennesker og deres rammevilkår. Om ufred og krig truer, er vi som samfunn ute å kjøre. Makter vi ikke å bygge trygge og gode lokalsamfunn, er det folkestyrets fallitt. Noen oppgaver er så store at de bare kan løses gjennom grenseoverskridende samarbeid.

Thorvald så mennesker i det store og i det små. Hans dype engasjement for de vanskeligst stilte og fortvilte ga retning og mening. Han etterlater seg tusen gode minner. Medmenneskelighet, varme og solidaritet var hans varemerke, hjemme som ute.

Det er en stor arv å bringe videre. Det synes viktigere enn på lenge, i den snevre egeninteressens tid.