Norsk narkotikapolitikk er forbausende vellykket, ikke spektakulaert mislykket

Civitas Eirik Løkke (Aftenposten 10. juli) må helt tilbake til Richard Nixon på 1970-tallet og forbudstiden i USA på 1930-tallet for å bevise at norsk narkotikapolitikk har feilet «spektakulaert». Eller hva er det han prøver å bevise ved å blande sammen norsk narkotikapolitikk, Richard Nixon, opiatkrisen i USA og bandevold i Mexico? I Løkkes tekst er sammenblandingene mange og årsakssammenhengene høyst uklare.

Kritikernes tjuvtriks

«Krigen mot narkotika». Begrepet gjentas og gjentas, men gjentagelsene hjelper ikke. Det er helt urimelig å kalle norsk narkotikapolitikk for en «krig». Men Løkke og andre bruker «krig» som et retorisk tjuvtriks, nettopp for å gi assosiasjoner til Nixon, drap i Mexico, henrettelser på Filippinene eller andre overgrep.

Norsk narkotikapolitikk er ikke en hensynsløs og virkningsløs «krig». Den har sine mangler, helt åpenbart, men også veldig mange gode sider. Sett i verdensmålestokk befinner norsk narkotikapolitikk seg i øverste divisjon. Sluttdokumentet fra FNs UNGASS-konferanse i 2016 gir oppskriften på en bred, balansert, integrert og evidensbasert innsats mot narkotika.

Etter å ha hørt verdens nasjoner snakke om narkotika gjennom et par hundre timer på FN-møter de siste årene, konkluderer jeg med at Norge er et av landene som har kommet lengst i å ta i bruk flest av de anbefalte tiltakene i UNGASS-dokumentet.

Hvis man sitter i en tenketank og tenker veldig hardt og lenge på det, er det sikkert mulig å mane frem et bilde av en «narkotikakrig» med norske lokalsamfunn som slagmark og med unge ofre som ligger strødd. Sorry. Her ute i virkeligheten er det helt annerledes.

Virkeligheten i Oslo øst

Her i Oslo øst er arbeidet mot narkotika en integrert del av en omfattende satsing på å bygge gode, trygge og inkluderende oppvekstmiljøer. Mange institusjoner og enkeltpersoner driver en dagligdags, udramatisk innsats for å forebygge rus, kriminalitet, mobbing, utenforskap, rasisme, dropout fra skolene osv.

Mange tusen voksne og unge er engasjert i kulturelle og sosiale tiltak for barn og unge. Vi burde vaert enda flere, men de som driver på, utgjør en stor forskjell: Rektorer, laerere og miljøarbeidere. FAU-er, helsesøstre og barnevernet. Natteravner, feltteam og gatekontakter. Politiets forebyggende avdeling. Ledere i fritidsklubber. Trenere, instruktører og ledere i idrettslag, kor, orkestre, teatergrupper og i andre foreninger. Foregangs personer i kirker og moskeer. Bydelene og deres politikere og ansatte.

Ikke en «krig»

Dette er ikke krig. Dette er bygging av trygge og gode lokalsamfunn. Dette er ikke spektakulaert mislykket. Dette gir gode resultater.

Det koster å drive slik innsats, mest i form av tid og engasjement. Jeg kjenner veldig mange som er mer enn villige til å yte en slik innsats. Heldigvis. Men det hadde sikkert vaert mer behagelig å sette seg i en tenketank og tenke på at andre mislykkes spektakulaert.