Det er mulig å gjøre noe med hat på nettet. Men da må vi holde nummenheten på avstand.
Det norske debattklimaet er blitt hardere, og grensene våre for hva som tolereres av hatefulle ytringer har flyttet seg.
seg. Da har vi et demokratisk problem.
Mye har endret seg siden 2011
Arbeiderpartiet og AUF har all grunn til å vaere stolte av hvordan de møtte den grusomme terroren i 2011. Budskapet om å svare med mer nestekjaerlighet, åpenhet og demokrati, var sannsynligvis avgjørende for at det oppsto et inkluderende og konstruktivt fellesskap i dagene og månedene etter 22. juli.
Men mye har skjedd siden den gang. Mengden hatmeldinger av typen som rammer de Utøya-overlevende, har ifølge Kripos nettpatrulje hatt en markert økning det siste året.
Også i årets rapport om trender innen kriminalitet i Norge melder Politiet at mengden netthets og hatefulle ytringer har økt betraktelig. Rapporten viser også til nyere forskning som slår fast at det er en sannsynlig sammenheng mellom hatefulle ytringer på nett, og fysisk vold.
Ytringer og holdninger som var uakseptable i 2011, er nå blitt en del av hverdagen til mange. Ikke bare i politikken. Og ikke bare i Norge.
Nylig publiserte den britiske avisen The Guardian et åpent brev til Facebook-sjef Mark Zuckerberg, fra foreldrene til et av barna som ble drept under skytemassakren på Sandy Hook. De forteller om et liv der trusler, konspirasjonsteorier og hets er blitt en del av hverdagen, og ber Zuckerberg om å gjøre mer for å forhindre at Facebook blir en arena der hat, konspirasjonsteorier og trusler kan strømme fritt.
Normalisering av hatet
Konsekvensene av hatefulle ytringer og netthets begynner å bli merkbare. En av dem er antallet unge politikere som ikke lenger orker eller ønsker å vaere en del av det offentlige ordskiftet.
Spørsmålet er om samfunnets evne til å reagere på hatefulle ytringer samtidig er blitt svakere. I trendrapporten skriver politiet at vi har sett en utvikling der kommunikasjonen på nettet generelt er blitt hardere og mer polarisert. Samtidig har stempling av reaksjoner på rasistiske utsagn som «politisk korrekte», bidratt til å flytte normative grenser i vurdering av hva som er hatefullt.
Flere av de Utøya-overlevende Aftenposten har snakket med, forteller også at de ikke anmelder trusler. En av årsakene er en følelse av at det ikke blir fulgt opp.
Mange saker blir henlagt.
Hva kan vi gjøre?
Det finnes lite rettspraksis i Norge som viser hvor grensen går mellom lovlige og ulovlige ytringer. Mange kan vaere usikre på om en ytring er straffbar eller ikke, og velger ikke å anmelde, skriver politiet i sin trendrapport. Men lovverket er i stadig utvikling, og de siste årene har gitt oss flere dommer som har klargjort hva som er lov å si i det offentlige rom.
Hatkrim er også i større grad blitt løftet som et eget felt innen politiet. Men etterforskerne er avhengig av hjelp for å få bukt med problemet. Først og fremst gjennom at hets og trusler må anmeldes, slik at hatefulle ytringer og trusler blir registrert. Bare slik vil dette problemets faktiske omfang bli dokumentert.
Vi andre kan også bidra. Det handler om ikke å la nummenheten ta overhånd. Om ikke å vaere så redde for å fremstå som politisk korrekte og lettkrenkede at vi ikke reagerer når vi ser truende, hatefulle eller konspiratoriske ytringer. En god debatt, enten det er på Facebook eller i andre mer etablerte fora, fordrer at deltagerne klarer å skille mellom saklig uenighet og hets. Det første må tolereres, det andre må slås ned på.
Kampen mot hatytringer er ikke noe dem som utsettes for det, må ta alene. Det er syv år siden vi gikk i rosetog. Men jobben er ikke over.