Problemet med kloner
for posttraumatiske flashbacks. Han hopper hvileløst frem og tilbake i eget liv, noe som også gjenspeiles i bokens fragmenterte prosa.
Det er ikke først og fremst fortellingen, men fortellerstemmen, som gjør boken så god å lese. Stykke for stykke viser den et menneske i oppløsning, som finner en ny måte å sette seg sammen på.
Oppstykket
Noe lignende skjer i den prisvinnende franske forfatteren og psykoanalytikeren Marie Darrieussecqs seneste roman Livet i skogen, nå til norsk på SolumBokvennen. Mest kjent er hun kanskje for bestselgerdebuten Suggesjoner fra 1996 – til norsk i 1998 – om en ung kvinne som forvandles til en gris.
Livet i skogen er i alle fall like oppstykket fortalt. Og som Slaughterhouse-Five er den science fiction om et menneske i oppløsning. Mer bokstavelig i dette tilfellet: Hovedpersonen Vivianes organer svikter. Heldigvis har hun en back-up-klone som kan gi henne kroppsdelen hun trenger.
Men klonen fører til en dypere splittelse. Klonen er nemlig traumeterapeuten Vivianes eget traume. For har hun rett til å bruke klonen? Og er den hennes?
Fortellingen skuffer
Problemet med alle klonefortellinger er at man allerede fra første side lurer på om fortelleren selv er en klone. Man forventer at spørsmålet besvares mot slutten med en smart vri, en levedyktig mutasjon av sjangerkonvensjonene.
Livet i skogen leses best stykke for stykke, for også i denne romanen byr fortellerstemmen på nytelsene, mens fortellingen skuffer. Viviane forteller hulter til bulter om opprørernes flukt fra samfunnet inn i skogen, sammen med klonene. Klonene – humanistisk nok kalt halvdeler – har ligget i kunstig koma. De er mentale barn som må trenes opp fra bunnen.
Prosaen er like andpusten som kan forventes av en kvinne med bare én lunge:
«Jeg har ikke tid nok til å sjekke om det heter en øyehule eller ei øyehule», sier Viviane i en av fotnotene hun bruker til å rydde ad hoc i den rotete fortellingen. Man trenger ikke kunne mye fransk for å skjønne at artikkelforvirringen funker bedre på originalspråket.
Poenget er uansett klart: Viviane har viktigere ting å bry seg om enn grammatikk. Jeg liker først og fremst dette andpustne og krøkket-elegante:
«Jeg vil ikke få tid til å lese gjennom. Ikke til å lage en disposisjon heller. Det får bli som det blir.»
Som leser kjenner man Vivanes angst gjennom hennes engstelige prosa. Oversetter Elin Beate Tobiassen fortjener sin del av aeren for de gode, helt enkle setningene boken består av.