Er et tyrkisk symbol på motstand
med BBC News fra 2016: «Ingenting har forandret seg i Tyrkia […]. Den strenge pressesensuren, fengslingen av journalister … nå er det kanskje til og med verre.»
Sett som motstandsikon kunne man tenke seg at Alis forfatterskap som sådan ville ha opplevd en renessanse. Muligens er grunnen til at nettopp Madonna i pels er blitt så populaer, også knyttet til kjønn.
Overskridende kjønnskategorier
I en artikkel i The Guardian skriver romanens oversetter til engelsk, Maureen Freely, at boken er blitt Tyrkias mest berømte kjaerlighetshistorie «[…] fordi den avviser de tradisjonelle kjønnsrollene som Tyrkias president ser ut til å vaere fast besluttet på å opprettholde […]. Enhver som avviker fra hans reaksjonaere norm, fordømmer han som forraedere og terrorister in spe.»
Slik Freely ser det, tilbyr med andre ord utgivelsen et håp for et folk som opplever at ytringsfriheten skrumper inn naermest dag for dag.
Verdifull valuta i sosiale medier
Det er en plausibel forklaring på populariteten. At Alis roman også fungerer som verdifull valuta i sosiale medier, er uansett nokså sannsynlig. En tyrkisk karikaturtegning som går ut på at det er viktigere å gi inntrykk av at man leser boken, enn faktisk å gjøre det, kan i hvert fall tolkes i den retning.
Som man skjønner, er Madonna i pels blitt viktig som et statement. Hva så med den litteraere kvaliteten?
I et narratologisk perspektiv er det lite som utmerker seg ved den delvis selvbiografiske boken. Historien om et kjaerlighetsforhold som utspiller seg i Berlin på 1920-tallet er dvelende, for ikke å si ganske omstendelig, fortalt gjennom en velkjent roman-i-romanenkonstruksjon.
Ensom og misforstått
Som ung mann blir den tilsynelatende anonyme Raif Efendi sendt av sin far fra Tyrkia til Tyskland for å studere såpeproduksjon. Hele sitt liv har den ensomme, misforståtte unge mannen hengitt seg til litteratur og drømmerier, og da han ser et maleri av en kvinne i pels, blir han som besatt. For modellen fremstår som «[…] en blanding av alle kvinner jeg noensinne hadde sett for meg i fantasien».
Da han senere faktisk møter modellen, er det utgangspunktet for en melankolsk historie om to skikkelser, som hver på sin måte altså overskrider etablerte kjønnskategorier.
Mens Raif er utstyrt med klassisk feminine trekk, setter Maria Puder, modellen, premissene for forholdet: « … Jeg sier alltid ting rett ut … Som en mann … Og jeg er som en mann på andre måter også. Det er kanskje derfor jeg er alene …»
I tillegg til den politiske konteksten er det dette trekket som gjør utgivelsen interessant. Bokens mange sukk over tilvaerelsens meningsløshet produserer på den annen side lite ny innsikt, i hvert fall slik en leser trygt plassert i dagens Norge ser det.
Mer å ta av
Tyrkiske romanklassikere i norsk oversettelse er det ikke mange av. Fra før av finnes faktisk kun Ahmet Hamdi Tanpınars Fred (opprinnelig utgitt i 1949, på norsk i 2016 ved Gunvald Ims).
Det finnes mye mer å ta av, for eksempel boken som på engelsk har fått tittelen The Time Regulation Institute. Den er også skrevet av nevnte Tanpınar (1901– 1962), han nobelprisvinneren Orhan Pamuk har kalt den største tyrkiske romanforfatteren i det 20. århundret.