Jeg er ute av samfunnet

I 24 år bodde jeg utenfor Norge og fikk god kundebehandling. Men da jeg vendte tilbake til Oslo, møtte jeg en helt annen verden – den digitale.

Jeg hadde tidligere et 40 år langt kundeforhold i en stor bank. Men da jeg ønsket å bli kunde igjen, var dette umulig siden jeg ikke ville bli en del av det digitale systemet.

Jeg fikk heldigvis en annen bank som var mer fleksibel og kundevennlig, men jeg oppdaget at banken ikke var det eneste området der koder, tall, e-post og mobiltelefoner har tatt over. Hele samfunnet er involvert.

Jeg kan ikke bestille varer på postordrefirmaer, da de forlanger epostadresse og mobiltelefonnummer og jeg «bare» har postadresse og fasttelefonnummer. Det jeg savner mest, er en telefonkatalog og spesielt de gule sider. Hvordan skal jeg nå finne ut hvor en urmaker, brillemaker eller et apotek finnes?

Jeg er klar over at samfunnet ikke lenger betrakter meg som en kunde, men som et siffer, en kode. Og om jeg ikke vil innordne meg i det nye systemet, kan jeg flytte til et annet land. Jeg er sta av natur og velger å bli og forsøke å få meg noen rettigheter.

Fordi jeg hverken har eller vil ha mobiltelefon og ikke er på nettet, er jeg satt utenfor samfunnet. Er jeg den eneste i vårt land som har dette problemet? Jeg bare spør.