Med barna på tur til hospitalet i fellesferien

Min far ligger i en seng. Det er tredje uken han gjør det. Eller, egentlig er det mer, men det er tredje uken i en sykehusseng.

Jeg har sagt jeg skal besøke han. I dag. Midt i fellesferien.

Aks er stengt. Barnehagen er stengt. Ungene blir med. Mannen min også. Selvfølgelig må ungene vaere med. De skal ikke pakkes inn i myke frottéhåndklaer og lenger lulles inn barndommens tempererte småbarnsbasseng. De skal med og se slangene som går ut og inn i deres bestefar, lukte den ubestemmelige lukten som fyller gangene mens de blir fristet til å titte bak forhengene, som med dårlig innlevelse later som skjuler de skrukkete kroppene til gangpasientene.

De skal til hospitalet, som min far sier. Det sa hans far også. Det husker jeg godt.

«Den beste tiden i livet»

På radioen i bilen hører vi på et program om barns forhold til penger. Hvordan skal barn laere seg verdien av penger? Skal de bare få ukepengene kastet etter seg eller er det kanskje bedre å tjene dem? Men hvor mye? 10 kroner for å gå med søppelet, 100 kroner for å klippe gresset? Er det i det hele tatt rett at penger skal deles ut for noe som uansett må til for at familiemaskineriet skal gå noenlunde knirkefritt? Ikke vet jeg.

Jeg fyller snart 40 år. Midt i den beste tiden av livet. Eller, det er i hvert fall det de sier, reklamene, avisene, bladene, Instagram. Det er nå. Nå er det du skal skinne! Det er nå du skal nyte at du pusset opp drømmehuset, endelig skaffet drømmejobben, og det er nå du skal prøve ut den nye champagnebaren i sentrum.

Vi kommer til sykehuset. Kjører et par runder rundt for å se om det er noen plasser med gratisparkering der, men skjønner fort at vi, som heldigvis ikke skal innlegges, må betale. Utenfor inngangspartiet er det røyking forbudt. De røykende har trillet i rullestol bort til fontenen litt lengre frem. Den ene hoster, før sigaretten føres med skjelvende veneflonsatt hånd mot de tørre leppene.

Ungene våre synes det er spennende. De har knapt sett noen som har røyket før. Den yngste sier han synes det lukter godt.

Barna er kjøpt og betalt

Ved Narvesen-kiosken innenfor døren er det stopp. Der selger de is.

«Kom igjen, vi skal ikke ha is nå. Vi skal besøke bestefar». Lokket på frysedisken er alt åpnet. «Det er ikke lørdag i dag. Kom nå». Mens jeg lukker lokket sier jeg: «Dere vet at bestefar venter på dere, kom nå». Mannen min har fanget inn minstemann, mens jeg prøver å snakke fornuft til den eldste.

Det fungerer ikke. Begge de ellers så sommerslappe barna, har plutselig satt inn løpegiret. En av de forbipasserende kremter litt for høyt til at det kan bety noe annet enn hysj.

Mannen min og jeg ser på hverandre og vet at vi må legge en plan. Blikkene våres møtes, et kjapt nikk mot fryseboksen, og vi vet. Vårt hemmelige kodespråk er gull verdt.

«Vet, dere hva?», sier jeg. «Pappa og jeg har bestemt oss for at dere skal få en overraskelse hvis dere oppfører dere fint mens vi er her og besøker bestefar». «Hva skal vi få da?», spør den eldste. «Dere skal få en is hver», svarer jeg. «Jippi. Da vil vi ha den største isen de har».

Jeg svarer at det er greit og tenker i mitt stille sinn at barna er kjøpt og betalt.