– Ammerudblokkene skulle egentlig se helt annerledes ut
Erling Dokk Holm skriver om Oslos drabantbyer.
Men bakom synger atriumhusene og forforfinet arkitektur, og fortellingen om en mann som tegnet de vakreste blokkene landet ikke fikk se.
Det som gjør Ammerud kjent, er de fire lange og høye lamellene. De ruver i landskapet der de ligger med gavlen vendt mot sør og riksvei 4. Ammerud var frem til slutten av 1950-tallet en gård i Aker, en av mange gårder som forsvant da jordene ble byggegrunn for nye boliger på 1960-tallet.
OBOS hadde blinket ut Ammerud til å bli et komplett lite samfunn. På slutten av 1950-tallet startet det med store vyer og totalplanlegging, med arkitektene Håkon Mjelva og Per Norseng ved tegnebordet
De planla et komplett boligstrøk for 6000 mennesker med variert bebyggelse, alt fra store blokker til nette elegante atriumhus, eldresenter og sykehjem, skoler og barnehager, og butikker. T-banen ble åpnet i 1966 og da var egentlig alt på plass.
Ammeruds egen arkitekt
Håkon Mjelva er mer enn noe annet Ammeruds arkitekt.
Han tegnet førsteutkastet til de fire store blokkene, han tegnet den legendariske bananblokken, lav og elegant. Ikke minst tegnet han de 236 atriumhusene som lager et sammenhengende felt av tilnaermet identiske boliger med det samme radikale prinsippet, nemlig et helt privat lite uterom i midten av boligen – atriet.
Mjelva ønsket å realisere helt andre idealer enn de som preget de første norske drabantbyene.
Frode Rinnan – desidert størst blant likemenn – sto bak Tonsenhagen og Lambertseter, og moderate drabantbyer som Oppsal og Bøler.
Rinnan er på mange måter Mjelvas motpol. Hans tegnet drabantbyer med umiskjennelige trekk av norsk byggeskikk. Han laget tun, holdt byggehøydene nede, tegnet saltak, og brukte proporsjoner som ga assosiasjoner til kjente og kjaere bygningstradisjoner.
Det han ville var å forene funksjonalistiske idealer med norske arkitektoniske tradisjoner.
Modernismens idealer
Mjelva derimot, var en arkitekt med sterk internasjonal orientering. Hans idealer var ikke hentet fra norsk byggeskikk, og han var et aktivt medlem av Pagon, som var en forkortelse for Progressive Architects Group Oslo Norway.
Pagon var den norske avdelingen av internasjonale arkitekturorganisasjonen Congres Internationaux d`Architecture Moderne (CIAM) – som hadde som mål å spre modernismens arkitekturidealer. Uten å trekke det for langt kan vi si at Pagon mislikte mye av den arkitekturen som hadde vokst frem i Norge i årene etter 2. verdenskrig. Mjelva og de andre deltagerne i Pagon – som Christian Norberg-Schulz, Sverre Fehn, Peter Andreas Munch Mellbye, Geir Grung, Odd Østbye – likte ikke det de kalte «pragmatismen». Eller sagt på en annen måte: det Rinnan tegnet.
Ammerud var et rendyrket modernistisk prosjekt, der arkitektene så til den «internasjonale stil» og avviste ideen om at arkitekturen burde ha et lokalt eller regionalt formspråk. Med tid og stunder skulle flere av dem, spesielt Christian Norberg-Schulz, kritisere mange trekk ved drabantbyene. Kritikken var den samme som i dag: de ble for ensformige – i ordets egentlige forstand.
Det største problemet med Ammerud er imidlertid at det finnes svaert få halvprivate rom. Det finnes store offentlige rom, og det finnes private rom – i hver leilighet og i hver enebolig. Det som derimot mangler er rom der folk utvikler vennskap og kjennskap. Indre gårdsrom som man har i bybebyggelsen, eller fellesarealer som rekkehusfeltene ofte har, er svaert viktige for å skape gode bomiljøer.
Ammerud er sulteforet på denne typen rom.
Monotone
De fire store blokkene på Ammerud er 14 etasjer høye, har sjakkmønstrede fasader, og er mildt sagt monotone i uttrykket. Det er disse blokkens ugjestmilde utseende som gjør at stedet for mange forbindes med alt som er galt. Selvsagt er livet i disse blokkene helt annerledes fra innsiden enn fra utsiden, og det kommer kontinuerlig bra folk fra Ammerud.
Det er imidlertid én ting som bør noteres. Haakon Mjelva ville at Ammerudblokkene skulle se helt annerledes ut. Tegningene hans viser fire elegante bygninger, de ytre volumene er identiske med det som ble bygget, men formgivningen er av en helt annen klasse.
Fasadene er komponert med fine og rytmiske variasjoner, med nennsom materialbruk og tydelige etasjebånd. Ikke minst er 1.-etasjene trukket inn og får disse bygningene til å virke mye nettere.
Det mest slående med disse bygningene er at de ligner på Le Corbusiers legendariske Marseillesblokk fra 1952 – La Cité Radieuse.
Den økonomiske virkeligheten innhentet imidlertid utbyggingen av Ammerud, og som i så mange andre prosjekter gikk det utover de arkitektoniske ambisjonene. Mjelva overlot blokkene til OBOS’ egne arkitekter og da ble resultatet et prosjekt med bedre økonomi, men med markant dårligere kvaliteter.
Siden skulle Ammerud stadig vekk bli assosiert med tristesse og tomhet. Ikke minst tok Ammerud-rapporten fra 1969 et oppgjør med planleggingen som skapte Ammerud.
Thorbjørn Hansen og Anne Saeterdal var forfattere bak denne rapporten som også fikk liv som en bok – utgitt av det radikale forlaget Pax. De går nøye gjennom historien bak Ammerud spesifikt, og mer generelt drabantby-konseptet.
De konkluderer blant annet med at arkitekturen har prioritet privatbilen, glemt barna og ikke tilfredsstilt grunnleggende menneskelige sosiale behov.
Raffinerer
Mjelvas avtrykk på Ammerud er dominerende. Det gjør stedet til arkitektoniske unikt, og det legger også føringer på hva som kan bygges i fremtiden.
Heldigvis har radikaliteten i Mjelvas modernisme blitt sett av OBOS, og derfor planlegges det nå å bygge en stor sirkelformet – kall det gjerne bygård – i det grønne.
Code har tegnet et boligprosjekt som formmessig videreutvikler og raffinerer Ammerud som sted, og som ikke minst evner å levere det som er en mangelvare: halvprivate rom. Et stort indre gårdsrom poengterer hele boligprosjektet. Slik styrkes den sosiale baerekraften.
Code som arkitekter og OBOS som byggherre svarer her på helt grunnleggende utfordringer alle nye boligprosjekter står ovenfor.
Hvis Håkon Mjelva finnes der oppe i himmelen ett eller annet sted, så vil han helt sikkert applaudere.