Deafheaven når nye høyder
Den massive lydmuren Deafheaven bygger rundt seg, låter veldig gjenkjennelig, til tross for at albumene deres spriker i ganske så forskjellige retninger.
Amerikanerne er på sin fjerde plate, hvor gammeldags black metal røres sammen med velkledd skostirring.
De to uttrykkene knyttes sammen med de mest smektende melodier, men på Ordinary Corrupt Human Love (tittel hentet fra Graham Greens roman Slutten på leken) brukes også nyere kunst- pop som bro mellom den mørke musikken og de dyptloddende, vakre tekstene.
Smertefull kauking
Albumet åpner med «You Without End», som umiddelbart markerer ny retning fra 2016-platen New Bermuda.
Der forgjengerens kompakte arrangement ikke ga store rom for rolig utforskning, får vi nå servert en pianoballade med spoken word som førsterett.
Nadia Kury snakker gjennom en tekst fra Oakland-krimforfatter Tom McElravey, og vokalist George Clarkes smertefulle kauking blir elegant plassert bakerst i lydbildet.
De lange pianostrekkene dukker også opp på «Canary Yellow», et av albumets virkelige høydepunkt, men Clarke skriker seg inn mot sentrum etter hvert som lydveggene sparkles tette.
Et Kinderegg av 2018-mote
På papiret fremstår Deafheaven ofte som en stikkete konstruksjon av kunst, metal og poesi, men i praksis blir resultatet suggererende og overveldende.
De musikalske parallellene til Radiohead er tydeligst i gitarist Kerry McCoys overbyggende melodilinjer, og står perfekt sammen med Clarkes 90-talls black metalvokal.
For selv om Deafheaven låter og ser ut som et Kinderegg av musikalsk 2018-mote – gammel black metal, umiddelbare melodier, høytidelige litteraere referanser – er det egentlig en flott og original vandring i 90-tallets kanskje mest varige strømninger.
På Ordinary Corrupt Human Love tar de enda et steg videre som et av vår tids beste band å plassere i hodetelefonene – overraskelser, skrikevokal og skjønnhet krangler velformulert om oppmerksomhe- ten, mens bandet skriver stadig bedre låter.
Vokalen får vinger
Når vi først snakker om hodetelefoner, må produsent Jack Shirley nevnes. Han har fulgt bandet som et ekstra medlem siden starten, og mestrer elegant kunsten å gi lydveggene nyanser, farger og klarhet.
Trommene ligger på bonhamsk vis langt fremme, vokalen gis vinger bak i lydbildet, og piano og gitar får akkurat den plassen de til enhver tid trenger.
Ballade gir løft
Ordinary Corrupt Human Love får også en ekstra dimensjon av et nydelig gjestespill fra Chelsea Wolfe, Clarkes duettpartner på «Night People».
Inni et byggverk av piano, synthgitar og marsjtrommer lager duoen en Twin Peaks-verdig ballade som løfter albumet perfekt inn mot avslutningen «Worthless Animal».
Strekker strikken
I løpet av to låter og det siste kvarteret demonstrerer Deafheaven hvor langt de har strukket sin musikalske strikk, fra den sarteste lille duett til den kaldeste og mest Pink Floyd-aktige fortelling om «war cries (...) through lurching light».
Etter åtte år og fire album har de laget et album som vil inspirere i tiår, akkurat slik de selv speider tilbake til 90-tallet.