Han satte ord på det umulige
var en fri og observerende sjel som kombinerte en sterk tilstedevaerelse med stor raushet.
Allerede som 15-åring flyttet han hjemmefra til et Tromsø der det både ble politikk og journalistikk. Etter hvert mest journalistikk. Han satte spor etter seg i så forskjellige aviser som Finnmark Dagblad, Arbeiderbladet, Dagbladet og Nordlys.
I Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) var han sammen med Anders Bjartnes den som avslørte «møbelhandleren på Jessheim» – i 1989 den store skandalen om en mystisk edderkopp som spant sine tråder i Aps skjulte kroker.
Denne fortellingen tilhører i dag et av de underligste og mest absurde kapitlene i Arbeiderpartiets nyere historie.
Som journalist var han observant, tøff og målrettet. Som venn og menneske varm, humoristisk, åpen og raus. Med hele sin bakgrunn som ballast gikk han inn i sin egen tid. Han så den. Han rapporterte fra den. Og han tolket den.
En nordnorsk stemme
Slik ble Hans Kristian Amundsens viktigste journalistinnsats de ni årene som sjefredaktør i Nordlys. Der akslet han trøyen som en nordnorsk stemme i den nasjonale samtalen. Tydelig og spissformulert nådde han gjennom den kompakte lydmuren av Oslo-stemmer. Ikke minst når han fra sin redaktørpost i en sosialdemokratisk avis kom med knallhard kritikk av Stoltenbergregjeringen og statsråder som Amundsen fant mer eller mindre ubrukelige.
Derfor var det overraskende at Jens Stoltenberg hentet nettopp Nordlys-redaktøren til statssekretaer på Statsministerens kontor. Men det viste seg å vaere et lykkekast, nettopp fordi Amundsens fenomenale evne til å formulere et viktig budskap i et knapt, direkte og meningsmettet språk der kom til sin fulle rett.
Og aldri har det vaert større bruk for slike egenskaper enn da den nattsvarte fredagen rammet oss, den 22. juli 2011. Det var i disse avgjørende timene og dagene at Amundsen ble den uunnvaerlige arkitekt bak statsminister Stoltenbergs mest avgjørende budskap.
I nasjonens mørkeste stund
«Ingen skal bombe oss til taushet, ingen skal få skyte oss til taushet, ingen skal få skremme oss fra å vaere Norge,» lød det like trassige som sterke budskapet i nasjonens mørkeste stund. Budskap til trøst, men også med en trassig og appellerende undertone om at også dette skal vi komme oss gjennom.
Hans Kristian Amundsen har aldri forsøkt å ta aeren for at statsministerens budskap ble så virkningsfullt som det ble. Men Jens Stoltenberg har aldri lagt skjul på sin gjeld til taleskriveren som disse sommerukene jobbet døgnet rundt.
«Vi er et lite land, men et stort folk. Slik samlet vi Norge 22. juli22. august», er tittelen på en bok Hans Kristian Amundsen varslet skulle komme til høsten. Det bør den fortsatt gjøre. For vi har fortsatt mye å laere og reflektere over.
Han fant ordene som tente håp om en ny hverdag etter 22. juli-tragedien. Nå er Hans Kristian Amundsen selv revet brått og meningsløst bort.
Politisk nådeløshet
Sin politiske løpebane avsluttet Hans Kristian Amundsen som sekretariatsleder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Han høstet ros fra #Metoo-varslerne for å ta deres sak på det ytterste alvor, men sluttet etter en konflikt med partisekretaeren over Giske-håndteringen.
Da hadde Hans Kristian Amundsen også måttet tåle sin del av kritikken for en feilslått valgkampstrategi. I den nådeløse politikkens verden er det nå en gang slik at seierne har mange fedre, mens nederlagene ofte er foreldreløse. Det var ikke mange som var villig til å ta ansvaret for katastrofen. Da er det godt å ha et sekretariat å legge skylden på.
Et spesielt menneske
Men også dette tok Hans Kristian Amundsen med stoisk ro, ryddige refleksjoner og et analytisk sinn. Humoren og den kjappe replikken var heller ikke i de mørkeste stundene langt unna.
Det var heller ikke den varme og raushet som gjorde Hans Kristian Amundsen til et spesielt menneske for oss som fikk laere ham å kjenne.