Spriker om innvandring
Regjeringspartiene spriker om innvandring.
Høyres Michael Tetzschner er talende stille om akkurat det.
Spørsmålet om hvordan EU-land skal finne felles løsninger på migrasjon i vår tid, får betydning også for Norge. Hvordan skal det etablerte regelverket, som Schengen og Dublin, praktiseres og videreutvikles?
Hvilke prinsipper skal ligge til grunn for en eventuell byrdefordeling mellom europeiske land? Hvordan skal returpolitikk gjennomføres? Hvordan kan Europa bidra til å støtte land som huser det største antallet flyktninger, som Tyrkia og Libanon?
Hva mener Norge, der partiene i regjering gir vidt motstridende signaler? Om dette tier Høyres Michael Tetzschner, nestleder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité, i sitt innlegg i Aftenposten 27. juli.
Fremfor å fortelle oss hvordan Høyre har tenkt å finne norske svar på disse spørsmålene med Venstre og Frp i regjering, velger Tetzschner å lange ut mot Arbeiderpartiet.
I samtale med Europa
Jeg skal gi noen korte tilsvar, men først: Arbeiderpartiet mener Norge må delta aktivt i samtaler med nordiske og europeiske land om en mest mulig felles linje i disse spørsmålene. Det gjelder regelverket og praktiseringen av det. Det må sikres kontroll ved grensene.
Mennesker som er ofre for forfølgelse, må fortsatt ha rett til beskyttelse. Det må et bedre system til for å skille dem som har rett til asyl, og dem som er økonomiske migranter og ikke har det. Menneskesmuglere og kriminelle nettverk må bekjempes.
Det må vaere bedre ordninger for retur av dem som får avslag. Flere land bør strekke seg lenger for å ta imot flyktninger på listene til FNs høykommissaer. Slik hjelper vi dem med størst behov, og mottak skjer på en ordnet, trygg og kontrollert måte.
Tøv om mistillit
Så til tre av Tetzschners utfall mot Arbeiderpartiet: Først om forlik, som han mener vi er imot. Det er feil, og han vet det, fordi eksemplene er flere på at Arbeiderpartiet tar ansvar og sikrer flertall der det gir gode løsninger for landet. Som på området innvandring og integrering, der jeg selv var en pådriver for å sikre den bredeste enighet noe parlament i Europa oppnådde på dette følsomme området i 2015.
Styrken i forlik handler også om hvordan de praktiseres. Ikke minst fra regjeringen som har all fordel av dem. Her har Regjeringen Solberg langt fra overbevist. Det gjelder på feltet innvandring og integrering, men også politireform og forsvar.
Ved påsketider måtte Sylvi Listhaug gå av som justisminister da Stortinget, og ikke Solberg, satte foten ned mot eklatante brudd på selve grunntonen i forliket. Erfaringene med inngåtte forlik påvirker selvsagt viljen til å inngå nye. For oss vil likevel spørsmålet om hva som er godt for landet, alltid komme først.
Så til mistilliten mot davaerende justisminister Anders Anundsen (Frp), som Tetzschner ser ut til å mene var et uttrykk for «liberal» innvandringspolitikk. Det er tøv. Tetzschner, som den gang satt i kontrollkomiteen, vet godt at dette handlet om statsrådens brudd på opplysningsplikten.
Sprikende signaler
Til sist hans utfall mot at Arbeiderpartiet i 2015 åpnet for å ta imot 10.000 flyktninger fra Syria over to år: FNs nåvaerende generalsekretaer António Guterres var da høykommissaer for flyktninger. Han oppfordret innstendig land som hadde kapasitet, til å ta imot én syrisk flyktning pr. 1000 egne innbyggere. For Norge handlet det om 5.000 pr. år.
Vi trengte ikke en detaljert studie for å vite om det var mulig. Det krevde ikke at vi endret innvandringspolitikken. Etter forhandlinger ble vi enige om å ta imot 8.000 på litt over to år. Et godt forlik – der Høyre gikk med og var tilfreds.
Et bredt forlik om innvandring og integrering i Stortinget gir fortsatt gode føringer for politikken fremover. Men sprikende signaler fra tre regjeringspartier skaper usikkerhet. Om det er Tetzschner talende stille.