Dette er et forsøk på å forstå den uforståelige statsråd Nybø
Budsjettdisiplin med manglende pasientsikkerhetskontroll er risikosport.
Universitetet i Oslo mener det er helt nødvendig å kvotere menn til profesjonsstudiet i psykologi. De får nei av statsråd for høyere utdanning og forskning, Iselin Nybø (V).
For meg fremstår saken underlig. Fagmiljøene sier at det er viktig at samfunnet har tilgang på både mannlige og kvinnelige psykologer. Mangfold er en styrke i alle yrker, og åpenbart er det noen problemstillinger det er lettere å snakke med noen av samme kjønn om.
Når en institusjon som universitetet, viser til at de har prøvd alle virkemidler over flere år, og at de derfor ønsker å kvotere inn 30 prosent i en prøveordning, er det vanskelig for meg å se hvordan de kan få nei.
Men kanskje er det noe her jeg ikke forstår? Det er god akademisk tradisjon å ta utgangspunkt i motstanderens beste argumenter. Så her kommer det et forsøk, et eksperiment om du vil, på å forstå den tilsynelatende uforståelige Nybøs tankerekke i denne saken.
1. For få menn søker seg til psykologi
I et innlegg i Aftenposten skriver Nybø at det viktigste som kan gjøres for å få flere mannlige psykologer, er å få flere menn til å søke psykologi. For hvis flere menn søker, vil det vaere flere som konkurrerer mot damene, og dermed også flere menn som vil vinne frem i konkurransen.
Det høres fornuftig ut.
Hadde man imidlertid fulgt motstandernes tankerekke i denne saken, og ikke Nybøs, slik dette eksperimentet lover, ville man ha påpekt at det i år var over 3300 søknader til profesjonsstudiet i psykologi med oppstart høst. 896 av disse var menn. Det er ikke et lavt tall. Mange av disse har svaert gode karakterer, men litt dårligere enn det veldig høye snittet.
Man kunne også ha påpekt at flere søkere ikke automatisk betyr at flere kommer inn, slik statsråden gir inntrykk av.
2. Stortinget har satt 20 prosent som kritisk grense
Statsråden trekker frem Stortingets syn i denne saken når hun argumenterer for sitt standpunkt. I nettavisen Khrono viser hun til at Stortinget har vurdert 20 prosent kjønnsandel som kritisk. I år er 24,4 prosent av dem som mottar tilbud om profesjonsstudiet i psykologi, menn–og dermed er studiet innenfor 80–20-grensen.
Nybø sikter til anmodningsvedtak (nr. 605 2016) som sier at Stortinget har bedt regjeringen om å «Utrede utforming og innføring av ekstrapoeng til gutter og jenter som søker på studier der det er for eksempel 80 prosent eller mer av det motsatte kjønn, …»
Statsråden har altså rett når Stortinget her har nevnt 80 prosent som en slags grense. Og det er jo god skikk å føye seg etter Stortinget.
Så kan man jo spørre seg hvor forpliktende det er når det står «der det er for eksempel 80 prosent eller mer». Hadde man ikke forsøkt å vaere på Nybøs side i denne saken, kunne man ha sagt at anmodning s vedtaketikk e er saerlig spesifikt og at her er det rom for tolkning – og bruk av sunn fornuft.
3. Urettferdig for jentene med bedre karakterer
Kvotering er alltid urettferdig mot noen, og derfor bør det unngås i det lengste. I dette tilfellet er det urettferdig at menn med dårligere karakterer får studere psykologi, mens noen kvinner med bedre karakterer, ikke får samme mulighet.
Det er fullt mulig å vaere prinsipiell motstander av kvotering. De beste studentene, uavhengig av kjønn, skal konkurrere seg imellom.
Hadde man ikke forsøkt å vaere på Nybøs lag, kunne man ha påpekt at statsråden så sent som i september i fjor sa til Stavanger Aftenblad at hun ikke lenger er prinsipiell motstander av kjønnskvotering på studier.
4. Kvotering løser ikke problemet
Nybø har i denne saken benyttet anledningen til å komme med en pekefinger til institusjonene. De skal ikke «lene seg tilbake og vente på kvotering, de har tvert imot et ekstra ansvar for å sikre kjønnsbalansen».
Det trengs flere pekefingre i dagens samfunn. Årtier med økende velstand har gjort det for lett å velge enkle løsninger på kompliserte problemer. Og en av de mest problematiske – og standhaftige – problemstillingene er det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Noe som selvfølgelig forsterkes av kjønnsdelte studievalg. Kvotering skal aldri vaere det første man tyr til – her har Nybø helt rett.
Men var man tilhenger av kvotering på akkurat dette studiet, kunne man likevel ha hintet frempå om at i over åtte år har psykologstudiet i Oslo forsøkt seg med guttedager, skolebesøk, psykologlunsj, fokusgrupper og workshops uten at det har gitt noen effekt.
Man kunne også ha lagt til at samfunnets behov for mannlige psykologer bør veie tyngre enn prinsipiell motstand mot kvotering etter en faglig svakt begrunnet grense på 20 prosent.
Man kunne til slutt ha sagt at når institusjonen sier det er krise, så tror man på det og viser dem tillit ved å la dem prøve ut noe de tror fungerer.
Men hadde man påpekt dette, ville dette lille eksperimentet vaert mislykket.
Budsjettkontroll er enkelt, pasientsikkerhetskontroll er vanskelig. Pasientsikkerhet er et flytende begrep. Pasientskader kan ha sammenheng med overbelegg, høyt arbeidstempo, slitne pleiere og manglende kompetanse. Ledelsen skal sørge for budsjettbalanse, men har også ansvar for å legge forholdene til rette slik at pasientsikkerheten blir ivaretatt.
For å få budsjettet i balanse har mange medisinske avdelinger de siste årene måttet redusere antall senger. Jeg tror ikke økonomene som har planlagt nedskjaeringene, har tilstrekkelig kunnskap om sykehusdrift, og at de derfor har feilregnet effekten av innsparingene. De har ikke tatt hensyn til ekstrakostnadene ved overbelegg som nok kan overstige innsparingen, og heller ikke til de nedverdigende konsekvensene for pasientene (hvem liker å ta morgenstellet bak et skjermbrett i gangen).
Alle innleggelser på medisinsk avdeling er i realiteten øyeblikkelig hjelp, og vi må ta imot dem som kommer. Alle større medisinske avdelinger har naermest kontinuerlig overbelegg, i perioder tosifret antall pasienter på gangen eller på andre avdelinger. Antallet eldre øker betydelig de naermeste årene, og derved vil antallet innleggelser i sykehus øke.
Hverdagen på medisinsk avdeling kan se slik ut:
1. Pasienter med mange kompliserte kroniske sykdommer kan bli liggende mange timer i mottagelsen i påvente av at det skal skaffes plass et eller annet sted på huset.
2. Når pasienten er plassert på en annen avdeling, må det brukes ekstra tid til informasjon til pleiepersonalet. Medisinsk kunnskap er spesialisert, og kunnskapen om kompliserte indremedisinske tilstander kan ikke forventes å vaere god nok på andre avdelinger. Det medfører en pasientrisiko. Leger må løpe frem og tilbake
mellom egen avdeling og den avdelingen pasienten ligger på. Tidkrevende og ineffektivt.
3. Når det blir plass på medisinsk avdeling, flyttes pasienten dit. Leger og pleiepersonalet der må sette seg inn i problemstillingen på nytt. Det tar tid. Nå begynner tidspresset for å få pasienten raskest mulig utskrevet. Gjennomsnittlig liggetid på medisinsk avdeling er 3,6 dager, lavere enn noen andre land vi kan sammenligne oss med.
4. Gamle skrøpelige pasienter med flere indremedisinske lidelser blir ofte skrevet ut til kommunen for oppfølging uten at kommunene har tilstrekkelig fagpersonell og kunnskap til å ta seg av pasienten.
5. Det medfører at vi får svingdørspasienter. Pasienter som er hjemme noen dager, for så å returnere til sykehuset fordi de var for dårlige ved utskrivningen.
Ineffektivt, dyrt og lite pasientvennlig
Dette kompliserte forløpet er ineffektivt, dyrt og lite pasientvennlig. Unødvendig mange forskjellige personer må sette seg inn i sykdomshistorie, bli kjent med pasienten og pårørende og så følge opp utredning og behandling. Mange eldre blir forvirret og stresset av å bli flyttet hit og dit. Dette medfører en unødvendig pasientrisiko som ledelsen har ansvar for. Jeg kunne ønske at ledelsen var like interessert i pasientsikkerhet som i budsjettbalanse. Dessverre ser det ikke slik ut.
Så vidt vites har ingen sykehusleder mistet jobben fordi pasientsikkerheten ikke er blitt ivaretatt, men de har måttet gå på grunn av budsjettunderskudd eller har valgt å trekke seg fordi tildelte ressurser går utover pasientsikkerheten. Ledere i sykehus sitter trygt så lenge budsjettet holdes selv om pasientsikkerheten ikke synes å vaere ivaretatt.
Dersom du er leder og protesterer i massemediene fordi du ikke når frem med innsigelsene internt, blir du regnet for å vaere illojal og må gå fra lederstillingen. Avdelingssjefer på medisinsk avdeling som både skal ivareta pasientsikkerheten og budsjettkravet, føler at de må gå i spagaten for å oppfylle begge deler. Innsparingene i sykehus har nå gått så langt at enkelte sykehusdirektører tør å gå offentlig ut og si at nå klarer vi ikke å spare mer.
Når budsjettkuttene blir så store at selv direktører roper varsko, må en kreve at sykehusledelsen holder seg løpende orientert om pasientsikkerheten på avdelingene. Informasjonen skal gis til toppledelsen via vanlig saksgang fra ledere som sitter naermest pasienten, for eksempel avdelingssjefer som også er avdelingsoverleger. Dessverre har vi flere eksempler på at avdelingssjefer på medisinsk avdeling har måttet slutte på grunn av at deres protester internt til ledelsen ikke er blitt tolerert. De har enten gått frivillig eller i ett tilfelle sluttet etter å ha blitt truet til å si opp stillingen.
Klokest å ikke si for mye
Avstanden mellom ledelse og ansatte naer pasienten er nå blitt så stor at forholdet preges av mistillit, følelse av å ha munnkurv og sogar snakkes det om en fryktkultur i sykehusene. Jeg har aldri følt at jeg har hatt munnkurv, men vet at hvis jeg hadde hatt ambisjoner om å bli leder, ville det vaert klokest ikke å si for mye.
Når ledere naermest pasienten må gå, får ikke toppledelsen i sykehuset lenger tilstrekkelig informasjon om hvorvidt pasientsikkerheten ivaretas. Ved ikke å innhente nødvendig kunnskap, stikker ledelsen hodet i sanden og håper at alt likevel vil gå bra. For oss som jobber i klinikken, er dette en illojal handling. Toppledere i sykehus pleier å få gode ord og gaver ved fratredelse. Jeg vil gjerne belønne ledere som er blitt døve for protester internt med gaven fra Tynset. Utenfor rådhuset på Tynset står en stor spark. Disse lederne bør få sparken.
Konklusjon: Stort overbelegg på medisinsk avdeling er ineffektivt, dyrt, pasientuvennlig og fører noen ganger til pasientskader. Vi kan ikke forvente at kommunene klarer å ta seg av disse gamle, syke og kompliserte pasientene på en forsvarlig måte slik man har planlagt i helsereformen. Antall senger på medisinske avdelinger må økes. Driften av en klinisk avdeling er optimal når den i gjennomsnitt har 85 til 90 prosent belegg. Kjaere politikere og sykehusdirektører: Snu dere rundt og gi medisinske avdelinger levelige forhold. Siden overbelegg er dyrt, kan dere antagelig gjøre dette uten altfor store omkostninger.
Sykehusledere som er blitt døve for protester internt, bør få sparken