Klimakrise, migrasjon – men lite dramatikk
oss, ikke rommer oss: Hvem, hva taler i oss da?» spør fortelleren i Erland Kiøsteruds nye roman, Åpenbaringen.
Kiøsteruds aerend er å gjennomtenke de idealene vi i den vestlige kulturkrets forstår oss selv etter. Dette er ikke et påhitt av en tematikk for Erland Kiøsterud (64), det er snarere et eksistensielt livskall han har beskrevet, vendt om på og endevendt i alle sine romaner og essays siden debuten i 1973.
Ofte er det bekmørkt og håpløst i bøkene hans fordi alle kjente ide- aler ikke gjelder lenger. Bøkene hans blir fort dobbelt bekmørke på grunn av den vaghet og uklarhet som kan oppstå når en forfatter rett og slett famler, eksperimenterer og prøver å skrive frem en ny fortelling med nye idealer å forstå verden etter.
Løgn og mistro
Samfunnet i romanen Åpenbaringen er en spissformulert variant av dagens samfunn. Havet stiger, og kriger i utkanten av storbyene i Europa fører stadig nye mennes- ker til Vesten. Noen av dem får bo i pensjonatet til Magda-Marie og Christian, de tar ikke lenger imot betalende gjester likevel.
Tiltroen til staten, politikerne, byråkratene og eiendomseierne er lik null i dette samfunnet. Det skyldes at ingen lenger tror på de gamle fortellingene og forklaringsmodellene om humanisme, kristendom, kapitalisme og fremskritt:
«Nyhetene har ikke lenger noe å si oss. Heller ikke bøkene. De gamle fortellingene som ga oss trygghet, er smuldret opp. Vi har ingen steder å henvende oss. Verden kjennes så tynn. Vi er blitt så utsatte, så ensomme. Vi trenger hverandre på en annen måte enn før.»
Klimakrise og tillitskrise
Åpenbaringen er en fortsettelse av romanen Henders verk (2015), og de er begge romaner på under 100 sider hver.
Vi møter de samme personene i begge bøker. På hvert sitt vis er personene hemmet og skadet. Karl av et grenseløst og glupsk begjaer. Hedda av Karls begjaer.
Hjernekirurgen Hedda deler sin kjaerlighet mellom Caro og hans kamerat. Caro er billedkunstneren som slutter å male fordi kunsten ikke lenger kan skape skjønnhet.
Mor savner sin avdøde ektemann og har høylytt trøstesex med alskens gjester på pensjonatet før hun går bort. Magda-Maria og Christian styrer pensjonatet. Når sønnen vender hjem for å hjelpe dem å bevare pensjonatet, handler han ikke som sønn, men som skruppelløs kapitalist.
Typetegning
Kiøsterud skriver med store bokstaver. Typene – og ideene de representerer – er viktigere å få frem enn deres eventuelle rike indre liv. Dermed faller også romanpersonenes eventuelle tvil og tro på nye og gamle idealer ut av synsfeltet for leseren. Slik blir romanen mer abstrakt enn den hadde trengt å vaere.
Det er bare via dagboknotatene til fortelleren Christian vi tar del i tankene om stillheten og de gamle fortellingers fallitt. Perspektivet er trangt. Christian er dessuten litt av en mystiker når han forteller om stillheten i verden og sin opplevelse av enhet med naturen, mennesker og alt omkring seg.
Christian forteller og refererer mer enn han dramatiserer, og romanens perspektiv blir mer ensidig enn nødvendig, filtrert som alle personer er gjennom Christian som selv deltar i romanens hendelser.
Stillhet og mystikk
I romaner som Mimina (2012), Det som lever (2009), Ved elvens munning (2008) og andre, lykkes Kiøsterud bedre med å drive romanen videre med en dramatisk handlingsgang. Konfliktene i de romanene var knyttet til personer som bar på hver sine forståelser av virkeligheten.
Dermed kunne Kiøsterud og fortelleren trekke seg selv tilbake og overlate romanenes handlingsgang til romanpersonene og deres ulike oppfatning av verden. Slik ble romanene mer spennende, ideene tydeligere og romanpersonene lettere å forstå enn i årets roman.