Norske ledere er rause typer – men ikke i mediene
Aftenpostens Veslemøy H. Østrem spurte 25. juli hvor toppledere er når de ikke presenterer kvartalstallene sine. De jobber hardt. De er den gruppen som tar en av de viktigste samfunnsansvarsoppgavene en person kan ha: å utvikle virksomheter, skape skatteinntekter for fellesskapet, samt skape og sikre arbeidsplasser.
Hun savner dem i samfunnsdebattene i mediene. Min påstand er at mediene er kun én av kanalene for disse debattene, og den minst kontrollerbare. Den innebaerer samtidig størst risiko når toppledere skal ut med sitt budskap. De risikerer at andre formulerer problemstillingene, avbryter resonnementene, vrir på formuleringene og tar innhold ut av sin sammenheng. Derfor foregår debatten ledere deltar i, på andre arenaer. Det kan vaere egne blogger, på konferanser, på forelesninger, på høyskoler og universiteter, i naeringsforeninger, i nettverksgrupper og i møte med politikere. Her er topplederne rause. De deler sine tanker og synspunkter.
Forsiktighetsprinsippet gjelder
For det er dessverre ikke slik, som Østrem skriver, at de kan få kjeft internt eller at aksjonaerene kan reagere hvis de sier noe galt. Det lever alle toppledere godt med. Diskusjoner med medarbeidere og eiere er en del av hverdagen. Men i ytterste konsekvens kan virksomhetens verdi blir betydelig forringet. Da kan aksjonaerene reagere med å sparke topplederen. I dag spres slike uttalelser seg med høy hastighet i sosiale medier, i debattfora på nett og på ulike nettkanaler. Det som topplederen hadde satt av én time til, kan raskt bli et ukeverk. Derfor gjelder forsiktighetsprinsippet for de aller fleste. De uttaler seg om det de har kontroll på og det de forvalter på vegne av virksomheten.
Jeg er ansvarlig for at 1100 norske ledere møtes jevnlig for å diskutere blant annet samfunnsspørsmål og medier. Jeg vet de er samfunnsinteresserte og -engasjerte, og de er saerdeles bevisste. De ønsker å bruke makten sin til å skape et bedre samfunn. Samtidig er det få som ønsker å bruke tiden på å forsvare seg i mediene, stå opp mot aktivister eller bli hundset i sosiale medier.
Innebaerer mye forberedelser
Østrem trekker frem eksempler på toppledere som deltar aktivt. Det som kjennetegner dem, er at de enten har staten som største eier eller selv er eiere. Jeg kan trekke frem langt flere eksempler på ledere som har opplevd et hardkjør både fra medier og andre for bidrag som ikke er blitt opplevd som kulturelt, moralsk, etisk eller økonomisk korrekt i samfunnsdebatten. Det gjør at selv ledere som deltar, holder seg innenfor et svaert begrenset ytringsrom. Og selv da er ikke lederen skånet fra hets. Skal man delta, innebaerer det mye forberedelser, både av topplederen og av andre i organisasjonen. Tid som heller kunne vaert brukt til utvikling av selskapet.
Jeg skulle gjerne sett flere ledere delta i det offentlige ordskiftet. Det hadde blitt mer interessant og sannsynligvis også bidratt til en raskere samfunnsutvikling. Dessverre vil ikke Kjos snakke mer om samfunnet eller om sin makt. Det vil heller ikke andre ledere. Den risikoen vil de ikke ta.