Unnfallenheten etter skuddene mot William Nygaard
Ifølge Aftenposten (27. juli) tar Ketil Bjørnstad i sin nye bok et oppgjør med den manglende støtten til William Nygaard etter attentatforsøket mot ham 11. oktober 1993. Det har han god grunn til. Jeg husker godt unnfallenheten, noe som fikk meg til å ta tastaturet fatt den høsten. Et innlegg ble sendt til Dagbladet, med tittelen «Nei, Thomas Mathisen!», men ble refusert. Her gikk jeg i rette med den profilerte rettssosiologen, som mente NRK hadde drevet med forhåndsdømming i en reportasje om mordforsøket. Noe bør gjengis, siden Dagbladet ikke fant det politisk korrekt å offentliggjøre det i 1993:
«Alt i alt har mange av kommentarane bore preg av overdreven formaljuss, redsel for engasjement og av ei malplassert liberalisme heilt på sida av det dette dreier seg om. Den veldige omsorg for rettsstaten blir ei skrøpeleg redningsplanke sett i det perspektiv at det nettopp er eit fundamentalt prinsipp i denne rettsstaten som er trua: ytringsfridomen. Dei formalistiske utsagn sender ut feil signal til det iranske regimet og dei islamske fundamentalistane: «Dei kan vera uskuldige, vi må venta på politietterforskinga.» Det er ei total og fatal mistyding. I denne saka er det to skuldige: den som har halde i pistolen, og dei som gjennom udåden til denne personen, kven han/ho nå er, naer på hadde fått sin dødsdom eksekvert.
Den islamske fundamentalismen er kanskje den einaste religionsideologi i verda i dag som reelt er ein trussel både mot enkeltmennesket og nasjonar. Vår toleranse for alt som har med religionsutøving å gjera må ikkje få utarta til aksept for kulturelt barbari. Og offentlege dødsdommar mot folk som forsvarar det frie ord, kan bare kallast barbari. Denne saka handlar også om at intellektuelle i vår vestlige kultur står i fare for å bli så tolerante at dei toler intoleranse. Og då er det fare på ferde.»
Heldigvis overlevde forlagsdirektøren. Som forlegger for Sataniske vers i 1988 gikk han i front for de verdier vårt demokrati er tuftet på, noe ikke minst Gunnar Sønsteby skjønte godt da han møtte opp på Aschehougs hagefest i 1992. Da var Salman Rushdie til stede i Drammensveien 99.