Helene Skjeggestad:
«Bloggerkrigen» er et trist skue av en forvridd virkelighet
Sommerens lille store «krig» er først og fremst deprimerende for samfunnsutviklingen
Først: Er dette sakskomplekset helt fremmed for deg?
Gratulerer. Da har du trolig brukt sommeren på helt andre ting enn å følge med på noen av Norges største kjendiser. Men bli med likevel på en tur inn i det store bloggeruniverset. Det er her man finner de mørkeste konsekvensene av en stadig eskalerende kikkerkultur.
Sirkus Bloggero
Det er en nyhet for mange, men gammelt nytt for flere hundre tusen: Sommerens «bloggerkrig» er over.
For dere som akkurat har ankommet sirkuset (for det er et sirkus), finner man i rollene som tristglade offerklovner Anna Rasmussen, bedre kjent som bloggeren Mamma til Michelle, og tidligere Paradise Hotel-deltager og nå blogger Isabel Raad. I rollen som sirkusdirektør med pisk, finner man pensjonert fotballspiller og mannen bak årets sommerhit, Mads Hansen.
Hansen har gjort det til sin oppgave å kritisere en rekke bloggere for deres normalisering av plastiske operasjoner og eksponering av barn. Han gjør det ved til tider platt humor, men ofte med treffsikre – og åpenbart sårende – kommentarer. Han har en stor heiagjeng.
Han har imidlertid ikke samme volum på tilhengerskaren som bloggerne han kritiserer. De har hundretusener av treff på sine saker, og for de største er det mye penger å hente: Nordens største blogger, svenske Isabella Löwengrip, sa i 2017 at hun tjente rundt seks millioner på et år.
Men meldingene fra Mads Hansen treffer likevel noen bloggere svaert hardt.
I vår stormet det da Hansen gjorde narr av rumpa til Raad (ja, denne saken er på det nivået).
I sommer fikk Rasmussen gjennomgå. Det resulterte i en video der hun skriver «Mads Hansen, vaer så snill å slutt. Det du skaper, dreper meg». Men ikke mer enn at hun klarte å filme sitt eget sammenbrudd og legge det ut på bloggen.
Nå har Raad og Hansen sluttet fred. Men helt fredelig kan det aldri bli på Sirkus Bloggero.
Volumknapp
For på sirkuset forventer publikum å le og måpe så popcornet spretter ut av munnen. Derfor pisker Mads Hansen bloggerne til hysteriske reaksjoner, mens han selv håver inn likes og status.
Bloggerne har valgt det selv. De har valgt berømmelsen, de har valgt manesjen – og derfor har de også valgt piskingen.
Men det hele er et trist skue av en forvridd virkelighet. For i bloggeruniverset blir en vanlig lunsj til treretters fotosession med økologiske tomater, gressknust havregryn og håndplukkede frukter. En bursdagsfest blir et PR-show med mennesker som ikke egentlig er dine venner.
Og når livets volumknapp står på fullt hele tiden, blir små ting store:
Vanlig kritikk blir hat. Satire blir mobbing. Krangel blir krig.
Det må vaere helt forferdelig slitsomt for alle involverte. Sjokkere mer. Le høyere. Gråte høyere. Del, del, del!
Fenomenet er et flerhodet monster. Ingen utlevering uten bloggere. Ingen krangel uten kritikere. Og viktigst: Intet monster uten publikum. Publikum er monsterets oksygen.
Brød og sirkus
Monsteret får herje fritt. Først og fremst fordi det er vanskelig å se hva som kan stanse utviklingen. I et fritt samfunn skal man kunne dele av seg selv til man selv blir delt.
De spede forsøkene på å få bloggerne til å innordne seg etter offentlighetens skrevne – og uskrevne – regler, tar utgangspunkt i at dette er personer som forstår hva de holder på med, eller at de frivillig vil gi fra seg makten de har ofret seg selv – og av og til sine egne barn – for å få.
Brød og sirkus til folket, sier annonsørene. Og publikum tar imot. De diskuterer hvem de heier på, hvilket narrativ de støtter: Er det den fornuftige mannen i kampen mot de uansvarlige bloggerne? Eller er de uskyldige jentene ofre for en gammeldags bølle?
Og hva er mobbing og hva er kritikk? Er ikke dette det fremste eksempelet på en fremvoksende krenkelseskultur? Hvem er et dårlig forbilde? (#alle)
Negativ spiral
Diskusjonene er inngangsbilletten til Sirkus Bloggero. På plakaten finner man både deilig adspredelse fra eget liv og påminnelse om egen fortreffelighet.
Derfor er sommerens lille store «krig» først og fremst deprimerende for samfunnsutviklingen. Den illustrerer en negativ spiral der publikum må få stadig mer for å få tilfredsstilt kikkerbehovet. Et behov man fra gammelt av kjenner som bygdedyret, og som i dag tilfredsstilles av et enormt tilfang av bloggere man kan velge og vrake i. Da vinner den bloggen med høyest volum.
Dessverre er dette ofte unge menneskers første møte med samfunnsdebatten. Dette er forbildene. Den morsomste klovnen. Den tristeste klovnen. Den strengeste piskeren. Den mest ekstreme utleveringen av det private.