Hvor var du da Ketil Bjørnstad brakk blyanten?
forstyrrelser, ødsling med penger, luksusforbruk og utroskap.
Nittitallet fremstår derimot som mer utydelig og uforståelig for hovedpersonen og derfor leseren.
Frykten for at alle datamaskiner skal kollapse nyttårsaften 1999, Y2K, fremstår som den største trusselen for dette tiåret, allerede fra første kapittel (1991!), selv om forfatteren ikke engang har mobil på dette tidspunktet.
En svak førtiårskrise fører ikke til stort, annet enn en viss distanse til den nye hitmusikken, som han ikke forstår. Bjørnstad føler seg som gamlis og utrendy, til tross for at selveste VGs rockejournalist C., som hun kalles i boken, roser ham for klassikeren «Sommernatt ved fjorden». Han tror hun håner ham.
Litt komikk – gudskjelov
Bjørnstad vil ikke utlevere andre enn seg selv. «Sviket» mot eks-kona («den andre») som han brukte så mye plass på ikke å omtale i forrige bind, fører ham på magisk vis sammen med den pene, smarte og travle C., men han ser ikke ut til å tro at hun liker ham som han er, og bruker mye plass på dette i boken.
Hun åpner hans øyne mot verden, og dette fører (gudskjelov) til litt komikk. Man føler forfatteren har landet kjaerlighetsmessig, dermed daler også spenningen i romanen.
Bjørnstad byr på seg selv, og fremstår som en koselig, høflig, passiv-aggressiv og derfor ofte litt stusslig karakter. Han fremkaller sympati og oppgitthet i vekslende monn. Det gjør det også vanskelig å vurdere romanen som roman, for Bjørnstad selv tar så mye plass, slik noen ganger talere i et bryllup holder veldig lange taler som egentlig ikke har mye med brudeparet, altså Nittitallet, å gjøre.
Hele romanserien bygger på en idé om at tidsånden påvirker enkeltmennesket, og Bjørnstad ser derfor ut til å binde seg for tett opp til nyhetshendelsene – som ofte bare er nettopp «ulykker» og sier lite om tiden som sådan. Hvor var Ketil Bjørnstad da Scandinavian Star brant? Ja, det svarer han på, men det blir ikke god litteratur av det.
Ofte stopper man midt i en godt gjenfortalt nyhetsscene og undrer på hvorfor forfatteren dukker opp: «Han er på vei til Kikut. Ikke så dårlig det heller. Fra Fellesmarkedets kontorer i Brussel signaliseres det at Jugoslavia vil gå fullstendig i oppløsning.» Eller her: «Kronprinsesse Sonja skal bli dronning. Men først skal det falle ned et fly». Okei.
Masse å kose seg med, for fansen
Det er i de passasjene der Bjørnstad leker seg mest, som ved å gjenskape gamle dialoger med moren, at det blir god litteratur. Eller der han er hos den triste presten som ikke vil skrive under på skilsmissepapirene hans.
Da kommer energien og det sprut levende frem fra teksten.
For fansen, spesielt de musikkinteresserte, er det masse å kose seg med, men denne anmelderen håper på strengere kutting og mer språklig lekenhet på et langt mindre antall sider i neste tiår.
Fakta-detaljer og lange tankerekker gir hverken stemning eller liv, og god litteratur i denne krevende sjangeren krever enten bedre språk eller strammere regi. Bjørnstad kan bedre.