Nekrologer

Inger Reitan

Mandag 9. juli døde tidligere rektor Inger Reitan, kort tid før sin 90-års dag. Med henne ble en person med stor betydning for sykepleierutdanningen i Østfold borte. Inger Reitan vokste opp i Fredrikstad, utdannet seg til sykepleier ved Ullevål Sykepleierskole (1951) og til laboratoriesykepleier. Så utdannet hun seg til laerer ved Norges Høyere Sykepleierskole i Oslo. Senere studerte hun ved universitet i Oslo og fikk cand. mag- grad i humanistiske fag.

I 1959 ble hun ansatt ved den nyopprettede Østfold Sykepleierskole. Fra hennes forelesninger i anatomi går det ennå gjetord. Elevene på «hennes skole» skulle laere mest mulig i alle fag. Det å pleie syke var en alvorlig og ansvarsfull oppgave hun skulle forberede dem best mulig til. «Søster Inger» stilte store krav, både til seg selv og til elevene.

I 1963 ble hun 1. laerer og fra 1969 til 1993 rektor. I denne perioden gjennomgikk utdanningen store forandringer. Eksempelvis fikk elevene studentstatus, utdanningen ble organisert i semestre og internatordningen falt bort. Trodde hun endringer ville føre til dårligere kvalitet var hun ikke fornøyd. Da hevdet hun sine synspunkter internt i laerergruppen, på landsmøtene for rektorene og i det Regionale Høgskolestyret. Her sto hun ofte alene og måtte kjempe hardt for sine meninger.

I løpet av 1980-tallet skjedde det nye store endringer da sykepleierutdanningene ble til høgskoler og laererne skulle ha hovedfag/mastergrad. Et krav vår rektor helhjertet støttet, for oss ble det «vil du vaere med så heng på». Samtidig med overgangen til høgskole kom myndighetene med et massivt krav om øking av antall studenter.

Inger Reitan aksepterte pålegget, men var bekymret for effekten. Hun la lojalt til rette for økt studenttall samtidig som hun hele tiden holdt fokus på kvaliteten i utdanningen. Så kom planene om å samle alle helsefagutdanninger i fylket til en egen avdeling ved Høgskolen i Østfold. Inger Reitan fryktet dette ville svekke utdanningens faglige selvstendighet.

Men hun var stolt over det hun hadde fått til og overlot utfordringene og ansvaret til yngre krefter og fratrådte stillingen sin sommeren 1993. Som pensjonist deltok hun på markeringer for skolens nyutdannede sykepleiere, deltok gjerne på jubileer tidligere elever feiret og på 60-årsjubileet til utdanningen i 2015 holdt hun en flott tale.

Inger Reitan var medmenneske, sykepleier og rektor. En leder med mange kvaliteter som vi minnes med glede og takknemlighet. Jorunn Mathisen Rannveig Misund Olsen Liv Karin Halvorsen Bastøe

Walid al-Kubaisi

Poeten, folkeopplyseren og statsstipendiaten Walid alKubaisi er gått bort etter lengre tids sykdom. Han har vaert aktiv skribent i avisen Dag & Tid inntil nylig. Walid kom fra en talentrik slekt, men kom alene til Norge – kun med en koffert med bøker i 1986. Bagasjen illustrerer hans levende interesse for menneskenes fortellinger og kulturarv. Walid alKubaisi var født i Irak i 1958 og vokste opp i Kubaisa og Bagdad. Han utdannet seg som ingeniør, men måtte flykte da unge gutter ble sendt i krigen mot Iran og naere familiemedlemmer deltok i et mislykket opprør mot Saddam Hussein.

Under en turbulent flyktningtid i Midtøsten ble han hjulpet av en libanesisk familie som foreslo å søke asyl i Norge. Walid fikk da tak i en norsk bok – Hamsuns Markens grøde- til forberedelse på den lange reisen. Walid laerte seg også norsk alt på asylmottaket og har senere livnaert seg som forfatter, oversetter og skribent. Det ble til et mangfold av gode og underfundige epistler om mennesker, integrasjon og spenninger på tvers av land, kulturer og tidsepoker. I sine ti bud for innvandrere, skrev han blant annet:

Din identitet er ikke en overlevert arv. Identiteten utvikles i en prosess i møtet med andre, i dialog med andre. I 2010 delte han sine «blekk og blod»-fortellinger, senere utgitt som bok, om egen slekt og liv i Polyteknisk Forening (PF).

Han var til det siste styremedlem i PF Kultur.

På vegne av PF takker vi Walid for hans saeregne poetiske bidrag til forståelse mennesker imellom.

Birgit Helene Jevnaker

Hans Kristian Amundsen

Med Hans Kristian Amundsens bortgang har Norge mistet både et uvanlig engasjert samfunnsmenneske, en ruvende medieprofil og en kompromissløs samfunnsdebattant. Og vi har mistet en venn.

Vi hadde alle tre gleden av å jobbe sammen med Hans Kristian gjennom mange år og i en rekke posisjoner i A-pressen og i tilknyttede virksomheter. Vi opplevde hans glede over å kunne knytte sammen de to båndene som virkelig var hele hans yrkesliv og offentlige virke; det publisistiske og det politiske. I redaksjonens pulserende travelhet så han både nyhetsvinklingen og samfunnsdimensjonen. En nyhetssak måtte helst ikke bare vaere god, men også viktig.

Hans Kristian kom til Apressen den gangen medienes politiske forankring og tilhørende samfunnsoppdrag var tydeligere enn i dag. Men han holdt sterkt på den partipolitiske uavhengigheten og den redaksjonelle friheten. Ståstedet var likevel aldri til å misforstå. Hans Kristian var sosialdemokrat, både som medmenneske og mediemenneske.

Fra Skoganvarre i Finnmark brakte han med seg sine verdier og sitt samfunnssyn, sin måte å forstå verden på. Han refererte ofte til oppveksten i enkle, men trygge kår og omgivelser, som sitt viktigste ideologiske fundament og kompass. Han var stolt over sin samiske bakgrunn og engasjert på vegne av minoritetene. Han irriterte seg over ikke å snakke samisk og forsikret oss stadig om at han skulle laere det flytende – en gang.

Han uttrykte stadig takknemlighet for det livet og den rammen foreldre og søsken hadde skapt rundt barndom og oppvekst i Finnmark, med mye kjaerlighet, laerdom om nøysomhet, og troen på at du var noe. Denne kjaerligheten til familien har vi også merket gjennom alt det han har delt med oss alle gjennom sosiale medier de siste årene. Det er sterkt og rørende og står igjen som et minnesmerke over et godt menneske.

Hans Kristian hadde så mye å gi og var så mye, for så mange. Han betydde mye for A-pressen i alle de posisjonene han hadde. Han var med å forme og utvikle konsernets publisistiske linje og plattform. Han ledet arbeidet med å gjøre avisene enda mer konkurransedyktige og viktige. Hans utgangspunkt var igjen lokalavisenes fortrinn og unike kvaliteter, kombinert med en tydelig stemme i samfunnsdebatten.

Dette gikk som en rød tråd fra hans første år i Finnmark Dagblad, Arbeiderbladet, Dagbladet – og til hans siste redaktørpost i Nordlys. Å komme til Nordlys var å komme hjem for Hans Kristian. Her knyttet han sammen det lokale og det regionale og gjenoppfant rollen som hele landsdelens avis. Hans Kristian var debattsterk, uredd og velformulert. Det har mange lesere gledet seg over. Og mange samfunnstopper og motdebattanter har fått kjenne Hans Kristians verbale styrke. Han mente det han sa, og han sa det tydelig.

Også vi som satt i A-pressekonsernet fikk fort merke at han ikke hadde forlatt hovedkontoret i Oslo for å bli en ydmyk tjenende ånd der nord. Han hadde ofte sterke synspunkter på våre innspill, og alle våre forsøk på å overstyre lokale beslutninger ble skarpt utfordret. Telefonlinjene kunne gløde mellom Tromsø og Oslo, gjerne etterfulgt av en konsis e-post signert HKA. Den etterlot ingen tvil om hva avsenderen mente. Men alltid kunne vi stole på at han hele tiden og utelukkende hadde sine leseres og landsdelens ve og vel i tankene.

Samfunnsengasjementet startet i AUF. Og vi opplevde at han gledet seg stort over å komme tilbake til politikken igjen, til faderhuset, til Arbeiderpartiet. Der blomstret Hans Kristian fra første dag, og han gjorde en forskjell for dem han jobbet for, som statssekretaer i Fiskeri- og kystdepartementet, og på Statsministerens kontor. Også der var det hans unike formuleringsevne som skulle sette tydeligst spor. Hans bidrag til statsministerens taler etter 22. juli 2011 hjalp en hel nasjon gjennom krisen. Nå skulle han legge siste hånd på boken om nettopp disse talene. Det rakk han aldri å gjøre. Han døde med joggeskoene på, i Skoganvarre, i det landskapet og den landsdelen som hadde formet ham aller mest.

Hans Kristian Amundsens ruvende samfunnsgjerning står som en bauta etter ham. Vi savner ham allerede. Alf Hildrum Tor Andersen Jan-Erik Larsen