Vi trenger en fengselskultur for vekst og utvikling

I hvilken grad gir arkitektur og byggeteknikk svar på fengslenes utfordringer og innsattes behov?

I filmen Where to Invade next (2015) anbefalte Michael Moore amerikanske myndigheter om å invadere Norge for å kunne annektere norsk fengselspolitikk. Det er to fengsler som har fanget internasjonale journalisters og fagfolks oppmerksomhet: Det nye lukkede Halden fengsel og Bastøy fengsel, som ble tatt i bruk til fengselsformål på 1980-tallet.

Halden fengsel har kanskje mer enn noe annet blitt kjent for sin gode arkitektoniske utforming. Bastøy fengsel overtok det tidligere skolehjemmets nedslitte lokaler. Etter mange års ressursfattigdom er fengselet i dag et velfungerende «åpent fengsel», som i første rekke skal bidra til å føre innsatte med lange opphold på lukkede anstalter tilbake til samfunnet.

Lagerplasser for dem i utenforskap?

Jevnt over har en vel kunnet spore en offisiell tilfredshet med situasjonen i norsk kriminalomsorg. Men det har gradvis bygget seg opp en intern misnøye med utviklingen. Både innsatte og tjenestemenn hevder at fengslene gradvis har mistet et konstruktivt innhold. Står norske fengsler i fare for å ende opp som lagerplasser for dem som har havnet i kategorien utenforskap?

I et innlegg i Vårt Land 5. juni etterlyser Ap-leder Jonas Gahr Støre en verdidebatt om hvilken kriminalomsorg vi skal ha i fremtiden. Det er et initiativ som ønskes varmt velkommen. Det hersker liten tvil om at de nye fengselsbyggene representerer en kvalitetsheving av kriminalomsorgen. Men kanskje er det likevel på tide å stille spørsmålet: I hvilken grad gir arkitektur og byggeteknikk svar på fengslenes utfordringer og innsattes behov?

Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS) har nylig utgitt en antologi med tittelen Prison, Architecture and Humans. Selv har jeg oppsummert mine erfaringer som leder for Bastøy landsfengsel på 90-tallet i boken Landsbyfengslet på Bastøy – erindringer og refleksjoner om veien videre.

KRUS-antologien består i hovedsak av sosiologiske og arkitekturfaglige refleksjoner. I tillegg er det tatt med to bidrag fra innsatte som soner eller har sonet i Halden fengsel. Den ene er senere overført til Bastøy fengsel.

Det er med bekymring jeg registrerer norsk kriminalomsorgs nokså ensporede fokus på materielle forhold. De materielle forholdene er bare en komponent. Først og fremst må det skapes en fengselskultur som gir innsatte muligheter for vekst og utvikling. Som nevnt er et av bidragene i antologien utformet av en innsatt som er overført til Bastøy fengsel. Han sier blant annet: «Det er mitt håp at forskere må få opp øynene og innse menneskets sårbarhet og dypeste behov. Bygninger, farger og møbler kan ikke erstatte menneskets behov for tilhørighet, for å bli akseptert og anerkjent. Det er først nå, her i det gamle nedslitte fengslet at jeg begynte å få igjen en følelse av verdighet. Det er min erfaring at en meget stor andel innsatte opplever overgangen fra et moderne vel utstyrt lukket fengsel til Bastøy som nærmest sjokkartet.»

«Bastøymodellen» og ansvarstrening

Jeg var leder for Bastøy landsfengsel fra 1990 til 2001 og kan vel regne meg som grunnleggeren av det som etter hvert er blitt betegnet som «Bastøymodellen» – en modell som er blitt videreutviklet av mine etterfølgere og som har fått stor internasjonal oppmerksomhet.

La meg kort nevne at individuell ansvarstrening er fengselets fokus. Innsatte som ankommer Bastøy med ferge blir på kaien møtt av et tydelig oppslag med teksten: «Velkommen til Bastøy – arena for ansvarstrening». Etter vår oppfatning er ansvarstrening en praktisk øvelse som forutsetter at den innsatte gis tillit og handlingsrom. Det må med andre ord til tider være muligheter for å mislykkes. Et tredje pedagogisk element må også fremheves. På Bastøy har vi vært opptatt av at innsatte skal få arbeidsoppgaver og oppdrag som oppleves som mest mulig meningsfulle.