Forfeilet om «den politiske dommer»

Harald Stanghelle kommenterer 25. juli den påtroppende sorenskriver i Kristiansand og spør om han kan være «habil til å dømme nordmenn med en annen tro enn den lutherske».

Stanghelle mer enn antyder at juristen, fordi han offentlig har fremmet synspunkter som indikerer uro for en mulig fremtidig situasjon der muslimer blir i flertall i Norge, ikke kan være uhildet der en muslim er part i en sak. Konsekvensen kan vanskelig være en annen enn at han ikke burde kunne bli dommer.

Aftenposten bidrar her til å viske ut et skille som både befolkningen i alminnelighet, og jurister spesielt, heller burde skjerpe bevisstheten om. Det er grunnleggende rettsprinsipper at loven skal anvendes i lojalitet mot lovgiver, og at like tilfeller skal behandles likt. Det gjelder uavhengig av rettsanvenderens eget politiske syn. Men også jurister har, som samfunnsborgere, lov til å ha meninger om generelle politiske spørsmål. Man kan ha et politisk ståsted knyttet til innvandring og islam som skiller seg betraktelig fra det Aftenposten har valgt, og samtidig ha en objektiv innstilling til enkeltmennesker uavhengig av bakgrunn. Dette gjelder både på det private plan og enda mer i en dømmende rolle, styrt som den er av lov og rettspraksis.

Er det noe i den omtalte dommers faglige virke til nå som tyder på at han ikke makter å praktisere dette skillet? Det ville virkelig vært en relevant innvending, men det skriver ikke Aftenposten noe om. Tydeligvis skal hans alminnelige politiske meninger være tilstrekkelig til å diskvalifisere ham. Men skal vi bare ha dommere som er på Aftenpostens linje i et av tidens virkelig store spørsmål?