Dommerens begrensninger
Harald Stanghelle har en interessant artikkel 25. juli om «Den politiske dommer». Jeg vil la den konkrete utnevnelsen ligge idet Innstillingsrådet må forventes å kommentere Stanghelles undring.
Det spørsmålet Stanghelle reiser, har imidlertid andre aspekter som er verdt å kommentere nærmere.
Vi har i Norge flere eksempler på at politikere er blitt utnevnt til dommere og dommere til statsråder eller statssekretærer, for deretter å gå tilbake til dommeryrket igjen (O.C Gundersen, Elisabeth Schweigaard Selmer, Andreas Cappelen med flere). Hvorvidt et slikt vekselbruk mellom utøvende og dømmende makt er heldig, kan være et spørsmål, men det har vært akseptert hos oss, kanskje spesielt fordi dommere i Norge nyter godt av stor tillit.
Det er imidlertid ikke noen selvfølge at dommere kan være medlem av et politisk parti. I flere europeiske land er det forbud mot dette. På denne måten forsøker man å hindre for tette bånd mellom dommere og politikere/utøvende makt. Uavhengighet må sikres. Det er også nødvendig i mange land for at dommere skal oppnå tilstrekkelig tillit.
Har ytringsfrihet
Stanghelle knytter sine kommentarer til spørsmålet om habilitet. Det kan være et godt utgangspunkt, men det kan også stilles spørsmål om andre prinsipper som er viktige for dommere, slik som uavhengighet og integritet.
Dommere har, som alle andre borgere, ytringsfrihet. Dette fremgår av den internasjonale dommerkodeksen (The Bangalore Principles of Judicial Conduct), som flere lands etiske regelverk for dommere er bygget på og hentet inspirasjon fra, herunder det norske. Men ytringsfriheten har sine begrensninger når man er dommer. I punkt 4.6 i disse internasjonale prinsipper heter det således følgende:
«A judge, like any other citizen, is entitled to freedom of expression, belief, association and assembly, but in exercising such rights, a judge shall always conduct himself or herself in such a manner as to preserve the dignity of the judicial office and the impartiality and independence of the judiciary.»
De norske etiske reglene for dommere har en tilsvarende bestemmelse i punkt 10:
«En dommer har som enhver annen ytringsfrihet, religionsfrihet og organisasjonsfrihet, men en dommer skal ved utøvelsen av slike rettigheter ta hensyn til dommerembetets verdighet og domstolens upartiskhet, nøytralitet og uavhengighet.»
Punkt 11 har også en relevant bestemmelse:
«En dommer skal også utenfor tjenesten opptre slik at adferden ikke er egnet til å skade respekten for eller tilliten til domstolene.»
Hvis de er kontroversielle?
I en kommentarutgave (utgitt av FN) til de internasjonale prinsippene heter det for øvrig at tidligere politisk tilknytning ikke er grunn for å konstatere upartiskhet og danne grunnlag for inhabilitet.
Det påpekes imidlertid at «it has to be recognized and accepted that a judge is expected to leave behind and put aside political affiliations or partisan interests when he or she takes the judicial oath or affirmation to perform judicial duties with independence and impartiality».
Men hva om en dommer ytrer seg om politiske forhold som kanskje også må ansees som kontroversielle? Det følger av ovennevnte internasjonale etiske rammeverk at «a judge must accept restrictions on his or her activities» (punkt 114), og «in particular, a judge shall conduct himself or herself in a way that is consistent with the dignity of the judicial office». Dette betyr at en dommer ikke kan opptre som enhver annen borger og må finne seg i å måtte legge visse bånd på seg i sin adferd og ytringer. Det fremgår uttrykkelig i nevnte kommentarutgave (punkt 136) at dommere ikke bør involvere seg i offentlige debatter («public controversies»). Det heter som begrunnelse for dette at noe av det essensielle ved det å være dommer, nettopp er evnen til å vurdere konflikter på en objektiv og rettvis måte. Det er viktig at publikum ser dommere i det offentlige rom som upartiske, ikke forutinntatte, men objektive og med et åpent sinn. Går man inn i slike debatter, så vil man lett sette slike hensyn til side og som dommer vil man senere kunne bli ansett som nettopp det motsatte av det man skal være. Får man saker som har elementer av forhold man tidligere har involvert seg i som offentlig meningsytrer, så kan dette lett føre til at man ikke blir sett på som upartisk. Her er man vel ved noe av kjernen i det Stanghelle påpeker.
Ikke uforenlig å være medlem av parti
Når det gjelder politiske aktiviteter, er det kun medlem av parlament eller kommunestyre («local council») som er nevnt som aktiviteter uforenlige med dommergjerningen. Det er ikke uforenlig å være medlem av et politisk parti, selv om det som nevnt er mange land som har slike begrensninger i lovgivning og etisk regelverk.
En interessant bestemmelse er punkt 168 i nevnte kommentar. Der heter det at en dommer ikke bør være medlem av en organisasjon som diskriminerer på basis av rase, kjønn, religion, nasjonalitet eller andre irrelevante grunner som står i strid med fundamentale menneskerettigheter. Dette må vel bety at om det skulle finnes et politisk parti som har noen av disse elementer i seg i sitt program eller politikk, så er det uforenlig med dommergjerningen å være medlem av et slikt parti.
Det følger også av punkt 5.1 og punkt 186 at en dommer har en «duty to be responsive to cultural diversity».
Videre kan nevnes punkt 5.2: «A judge shall not in performance of judicial duties, by words or conduct, manifest bias or predjuduce towards any person or group on irrelevant grounds.»
Som man vil se er det visse begrensninger for en dommer til å være «politisk». Det meste dreier seg imidlertid om hva man gjør i det offentlige rom. Vi må vel erkjenne at dommere ikke er mer enn vanlige mennesker, men jeg har tro på at norske dommere har en profesjonalitet som gjør at de kan skille mellom personlige politiske preferanser og hva partene i en sak står for og sier. Det er mulig det er naivt å tro noe slikt.
Feil tittel
I deler av opplaget av gårsdagens utgave var Turid E. Solvang utstyrt med feil tittel. Hun er stifter og daglig leder (CEO) i Future Boards.
Fart og vannscootere
I gårsdagens leder om vannscooterbruk kan man lese «at kommunene står fritt til å regulere hvor langt fra land og hvor fort slike farkoster kan kjøre». Her bør det presiseres at kommunene i utgangspunktet kan regulere avstand fra land, med mindre det aktuelle området er hovedled eller biled. Kommunene kan regulere fartsgrensen, men den vil da gjelde alle fartøyer.