Finn Tveter

30. juli kom budskapet vi var forberedt på, men som vi fryktet: Finn måtte, 70 år gammel, til slutt gi tapt i sin over tre år lange kamp mot kreften. Han var en av ti jusstudenter som møttes i begynnelsen av 70-årene, og som i alle år har holdt sammen med årlige turer til Eidsbugarden, lutefiskmiddager, feiring av jubileer – eller bare en rask øl etter jobben.

Finn hadde en allsidig juristkarriere, blant annet som advokat, da han 50 år gammel ble leder av Norges Eiendomsmeglerforbund – en stilling han hadde til han gikk av med pensjon 17 år senere. Han frontet foreningen gjennom sin høye integritet og store troverdighet, og bidro sterkt til økt profesjonalisering og etisk bevissthet i en yrkesgruppe, som det med jevne mellomrom blåste sterkt rundt.

Han var en roer i verdensklasse med blant annet OLsølv og VM-bronse i firer, henholdsvis uten og med styrmann fra 1976 og 1970, og var senere ivrig og regelmessig Birkendeltaker både på ski og sykkel. Men for oss var han først og fremst Venn: Entusiastisk, empatisk – og direkte snill. Han hadde en raus personlighet, et varmt smil og en massiv fysisk tilstedeværelse. Han var kort og godt ruvende i kropp og sjel.

Finn var ikke troende. Himmelen i sitt liv fant han i naturen, først og fremst på fjellet, i skogen og på sjøen. Han elsket fysiske utfordringer, og hadde en helt usedvanlig viljestyrke som han bl.a. utmyntet gjennom en sterk glede ved å pushe seg selv langt utover «normale» smertegrenser. De siste årene ble harde. Finn møtte kreftdiagnosen med stoisk ro og stor takknemlighet over et liv som han opplevde som svært privilegert.

Og midt i sykdommen hadde han – betegnende nok – overskudd og omtanke til å engasjere seg i norskopplæring av flyktninger. Våre tanker går til Tone og døtrene Ida, Thea og Line, som betød så mye for Finn, og som støttet ham så enestående da kreften brutalt rammet ham.

Nå er ikke Finn lenger blant oss. Men han lever i våre hjerter. Han er hos oss i våre tanker. Og der vil han forbli.

I beundring og takknemlighet: