Tause bedrifter
Aftenpostens Veslemøy Østrem beskriver norske naeringslivsledere som «skuffende tause typer». Hun ønsker flere av dem i samfunnsdebatten.
Det er lett å vaere enig i dette.
Fravaeret av synlige naeringslivsledere i samfunnsdebatten handler saerlig om to ting: debattform og en misforstått bruk av kommunikasjonsavdelingen.
Til det første poenget: Debatter i eksempelvis Dagsnytt atten er ofte best med spissformuleringer og kjappe replikker. Politikere liker og dyrker en slik form, naeringslivsledere misliker den ofte. De føler seg på bortebane når synspunkter på (i deres øyne) komplekse problemstillinger må formidles i form av to–tre kvikke setninger. Er debatten i tillegg betent og politisert, vil bedriftsledere tenke at de har alt å tape på å delta. Det motsatte er tilfelle for politikere.
Et mer «behagelig» format
Gi derimot naeringslivslederne tid og ro til å prate, så kommer de på gli. Sammen med den mindre tause typen Petter Stordalen leder jeg podkasten Stormkast, der mange naeringslivstopper er gjester. Det er en åpenbaring å se hvor frittalende og meningssterke ledere er når formatet er mer «behagelig». Ikke i form av et fravaer av krevende eller kritiske spørsmål, men med rom til å utdype sine synspunkter. Den samme opplevelsen hadde jeg da jeg som E24-redaktør ledet et hundretalls episoder av podkasten Valebrokk & Co.
Vi ser akkurat det samme skje på konferanser, frokostmøter og under Arendalsuka om få uker: Naeringslivsledere stiller opp når de får debattere samfunnsutfordringer de opplever som viktige og relevante i en form som også muliggjør lengre resonnementer.
Finn meningsbaerere blant ansatte!
Så til bruken av kommunikasjonsavdelingen. Da jeg begynte som VG-journalist for 18 år siden, kunne jeg ringe direkte til statsråder og konsernsjefer og få svar på spørsmålene mine. Trengte jeg noen med mer detaljkunnskap, snakket jeg med eksperter lenger ned i organisasjonen. Kun de største virksomhetene hadde egne informasjonsrådgivere, og disse gikk det sport i å gå utenom.
«Direktelinjen» mellom journalister og maktmennesker var unik for Norge, den kunne ikke vare. Fremveksten av kommunikasjonsavdelinger skulle koordinere og profesjonalisere bedriftens dialog med omverdenen. Men istedenfor å bidra til økt åpenhet og synlighet fra godt forberedte bedriftsledere og fageksperter, har det i mange tilfeller gitt tausere naeringslivsledere og ironisk nok mindre og dårligere kommunikasjon. Toppsjefen skjermes, de ansatte nedover i organisasjonen får munnkurv og kommunikasjonsdirektøren leverer innøvede selvfølgeligheter.
Ikke alle naeringslivstopper har det som skal til for å lykkes og trives i samfunnsdebatten, men de har makt og ansvar til å sørge for at andre i organisasjonen kan gjøre det for dem. Mange bedrifter vil øke synligheten og bedre omdømmet ved å bygge opp profiler og meningsbaerere blant sine ansatte. Noen bransjer har vist vei. Medier har kommentatorer, banker sjeføkonomer, universiteter professorer og eiendomsbransjen meglere.
Gode kommunikasjonsavdelinger tar toppsjefen eller interne eksperter frem i lyset – også i relevante samfunnsdebatter. Dette er noe alle tjener på.