– Farvel, min poet
Walid skapte en familie i Norge langt utenfor flokken sin. En familie som i dag har vokst seg til et mangefasettert miljø fordi et medmenneske fra Irak viste vei.
Walid er familie, sa vi i det sekulaere miljøet. Og han sa det om oss. Det var ingenting som het det sekulaere miljøet i Norge da Walid manifesterte seg i norsk offentlighet for over 20 år siden.
Men Walid var der. Han var der først. Som en pioner, som gikk foran, og som tenkte selv. Ett hundre prosent. Det gjør man ikke uten videre i et minoritetsmiljø eller eksilmiljø.
Lojaliteten er så sterk, den sosiale kontrollen så massiv, familiens aere og sikkerhet så sentral. I et fremmed land. Men Walid var aldri en fremmed, til tross for at han hadde kjent på all den ensomhet, klossethet, feilgrep, savn og fremmedhet en migrant er dømt til.
Som en sufi var han overalt i flere dimensjoner, som en ateist var han bunnsolid forankret i virkeligheten, som en tryllekunstner var han i magien. Han var en rasjonell folkeopplyser blant fordomsfulle, blant fanatikere og blant dem som fryktet annerledeshet.
Slik trollbandt lyrikeren Walid oss, slik utfordret kunnskapskilden Walid oss, og slik samlet han polene i vårt samfunn med sin visdom og sitt vennskap. Frivillig eller ufrivillig.
– Ingen kan ta Walids plass
Til oss sa han at han var både muslim, hindu og jøde. Som en zenbuddhist torpederte han logikk og åpnet muligheter for å forstå noe på nytt, ha kontakt med tilvaerelsen på nye måter.
Ingen kan ta Walids plass, men arven etter ham tilhører oss alle. Derfor kjenner vi på en tomhet, men også på tyngden av de kulturelle gavene han etterlot seg.
Vi som er migranter eller barn av migranter, har ikke noe egentlig forhold til arv, og enda mindre om man er flyktning. Eiendom, slektshistorier og hjem er like fjerne for flere av oss, eller er blitt revet vekk.
Slektskapet Walid skapte mellom oss, ved enten å samle mennesker, eller fortelle, ble til den nye familien vår som har slått rot. Slik fortellere som kan fortelle historier om hvem vi er, hvem vi er blitt og hva vi kan skape i oss. De blir våre naermeste.
Arven etter Walid
Nå er vi i sorg over ha mistet vår naermeste. For kjaerligheten til Walid kjennes ekstra sterk i et miljø som startet rotløst. Hvor hjem var ingen steder. Hvor tanken måtte og skulle slippes fri.
Walid forsto det å organisere, skape møteplasser, alt i den hensikt å nyte musikk, mat og drikke, kunst og litteratur. De som skal reise videre før tiden vet det, og bruker tiden til å så frø, ikke rive ned. Og Walid forberedte sin reise videre ved å skape bånd mellom ytterpunktene, uten å miste det kritikkverdige av syne.
I dag er dette arven etter Walid. En levende intellektuell, frihetsøkende og støttende mann har skapt et miljø fullt av ulikhet og et mangfold av meninger blant innvandrere og minoriteter. Dette miljøet bekjemper uvitenhet, fanatisme, isolering og mangel på ytringsfrihet, og skaper varme og tilhørighet. Minoritetens første anarkistiske frie røst, som trengte gjennom i offentligheten med sine originale tanker, var den modigste. Uredd, fordi han skrev og talte med en større himmel over seg enn det samfunnet rundt ham så.
– Hjerte for det norske samfunnet
Min storebror Walid al-Kubaisi er død. Et navn som for alltid vil vaere skrevet inn i norsk historie.
Som ung frittalende rebell fra Holmlia med pakistansk bakgrunn var det mange nordmenn jeg kunne snakke med, men det var ingen voksne med innvandrer- bakgrunn der som var som Walid.
Walid lot aldri frihetskjempere stå alene. Og som en sannhetssøkende intellektuell presenterte han alltid egne meninger og ikke flokkens. Han hadde et stolt internasjonalt sinn og et varmt, bankende hjerte for det norske samfunnet.
Ettertiden har alltid vist hvor verdifulle slike individer er i pluralistiske samfunn. Men Walid opplevde endring i sin samtid. Derfor mistet han aldri humoren og spredte latter og smil med sin tilstedevaerelse.
Takk, Walid, for at du åpnet hjerter og øyne.
Hvil i fred storebror.