Stengte grenser en gullgruve for menneskesmuglere
Europa stenger grensene, men den kriminelle smuglerindustrien lever i beste velgående. Aftenposten møtte menneskesmuglere i Hellas og ble med dem og migrantene i forsøket på å nå Europa.
Den kriminelle menneskesmuglerindustrien lever i beste velgående.
Det er litt før klokken 16.00 en varm ettermiddag i havnebyen Patras. Noen titall afghanere gjør seg klar til «angrep» på byens havneområde. De har bundet flasker med vann på ryggen. Det de trenger for å overleve et døgn oppå akslingen til et vogntog. En potensielt livsfarlig reise. Alt for å nå drømmen om et bedre liv i Europa.
– Angrip, roper menneskesmuglerne, og et titall afghanere hopper over gjerdet og løper mot vogntogene som står radet opp inne på havneområdet. En av smuglerne blir med migrantene over gjerdet, mens de andre blir stående igjen utenfor.
Håpet er at flest mulig skal finne en plass der de kan gjemme seg og bli med over til Italia. At smugleren skal tjene mest mulig penger med minst mulig risiko.
Smuglingen blomstrer i Hellas
Dette er Hellas i dag. Den enorme strømmen av flyktninger og migranter fra 2015 og 2016, er over. Men dét er ikke menneskesmuglingen. Stengte grenser er bra for smuglernes forretningsidé: Håpløsheten råder i store deler av verden, og mange av dem som bor der, er villig til å betale titusener for å komme til det forjettede land, til Europa. Aftenposten reiste til Hellas for å møte mennes- kesmuglerne. Vi traff bossen Ari, veteranen Fazel og nybegynnerne Dana og Ahmed.
På hver sin måte forteller deres historier om en kriminell industri som lever i beste velgående, til tross for press fra politiet og stadig mer lukkede grenser.
Ble liggende blødende igjen
Vi blir med menneskesmugleren Fazel 11–12 år tilbake i tid. Til de høye fjellene som ligger i grenseområdet mellom Iran og Tyrkia. Smugleren har med seg 16–17 syriske kurdere.
Korteste vei ville simpelthen vaert å krysse grensen mellom Syria og Tyrkia, men det er umulig på lovlig vis og altfor risikofylt på ulovlig vis. Derfor har de reist hundrevis av kilometer, gjennom hele Nord-Irak og inn i Iran, før de setter kursen mot Tyrkia.
Det endelige målet er å komme frem til Europa. Til et bedre liv. Men en av dem skal ikke komme frem denne natten.
For plutselig høres knatringen fra et maskingevaer. En av mennene som er lengst bak, skriker ut. – Jeg er blitt truffet!
Men selv ikke de som er i naerheten av ham, og som ser at han er blitt skutt i benet, stopper.
– Vi hadde ikke noe valg. Vi kunne ikke gjøre noe annet enn å løpe, sier smugleren når Aftenposten intervjuer ham i Athen.
– Har du et pass til leie?
Å slutte med smuglingen etter denne hendelsen, var ikke noe tema. Fazel har i en alder av noen og førti smuglet tusener av mennesker. Ledet dem over fjell eller sendt dem av gårde i små gummiflåter over havet mellom Tyrkia og Hellas. Eller han har skaf- fet dem falske pass, slik at de har kunnet sette seg på fly fra Hellas til Nord-Europa.
De som har råd, kan få plass på en luksusyacht til Italia, i kahytten til en trailersjåfør som skal til Italia, eller et falskt pass som kan åpne for en flytur til Europa.
Fazel har ikke de nødvendige ressursene til å produsere falske nye pass. Han bruker samme metode som mange nordmenn kanskje har forsøkt for å komme inn på et utested med høy aldersgrense: Du låner legitimasjonen til en kamerat og håper dørvakten ikke merker at noe er galt.
Metoden baserer seg på at noen er villig til å selge eller leie ut passet sitt. En populaer fremgangsmåte: Du (norsk statsborger) reiser på et par ukers ferie til Hellas. Mens du er der, låner en migrant med et lignende utseende passet ditt. Smuglerne sørger for at passet kommer tilbake til deg før ferien er over.
Hell i uhell
Det betyr ikke at ikke ting kan gå galt. Som da Fazel skulle geleide en migrant gjennom Victoria-parken i Athen. Migranten var så nervøs at en politipatrulje stoppet dem.
Politiet fant et stort antall bilder av falske pass på Fazels telefon. Han var ille ute, men utrolig flaks skulle redde ham fra 25 års fengselsstraff.
Mens han sitter på politistasjonen, begynner fire andre arrestanter å slåss med politiet. Slåsskampen blir så heftig at politimannen som har ansvaret for Fazels telefon, får andre ting å tenke på.
– Jeg snek meg frem til telefonen, formaterte den og la den rolig ned på bordet igjen, sier han.
Alle bevis var dermed slettet, og han slapp ut av varetekt etter fire måneder. Nå har han status som asylsøker i Hellas og jobber videre som smugler.
Ikke en planlagt levevei
Som alle andre menneskesmuglere, har han selv bakgrunn som migrant. Han var i kurdernes vaepnede styrker som unggutt i Irak, men stakk tidlig til Tyrkia.
Etter et par år med en heller mistrøstig tilvaerelse, fikk han tilbud
Jeg planla ikke å bli menneskesmugler. Livets vanskeligheter fikk meg til å begynne med det
Fazel, menneskesmugler
om å drive et «safe house» for en smuglergjeng. Han opplevde at han kunne tjene ti ganger så mye som med en vanlig jobb. Hvis han ble smugler, så kunne han tjene ti ganger så mye som det igjen. Han var inne i bransjen i løpet av et år.
– Jeg planla ikke å bli menneskesmugler. Det var livets vanskeligheter som fikk meg til å begynne med det, sier han i dag.
Et av våre møter med ham er i leiligheten hans. Han er tydeligvis sammen med et par potensielle kunder. Oppvask og møkk tårner seg opp på kjøkkenbenken.
Fazel er et stykke unna der han var da han tjente opptil 1,2 millioner kroner i måneden ved å sende migranter med gummibåter fra Tyrkia til de greske øyene.
– Må du slutte nå, siden politiet har deg på radaren?
– Nei, de har andre større smuglere i kikkerten, svarer Fazel.
Robin Hood eller styrtrik boss?
Kanskje han sikter til smuglerbossen Ari. Svenskkurderen er i hvert fall svaert opptatt av ikke å etterlate seg bevis som politiet kan bruke mot ham.
Det er ikke han som rekrutterer kundene. Det er ikke han som skaffer de falske passene. Det er ikke han som følger migrantene til flyplassen. Han passer på at han aldri sier noe i telefonen som politiet kan bruke mot ham.
Han tar imot oss i sitt «kontor», en kafé han eier i Athens migrasjonsstrøk. Han har en bluetoothøretelefon sittende på det høyre øret. Foran ham på bordet ligger to telefoner. De fleste som er innom kafeen mens vi snakker med Ari, er enten smuglere eller migranter.
De som betaler mest, får helt ferske pass med sitt eget bilde inni. For et utrent øye ser de ut som ekte vare.
En sjanse byr seg på kafé i Athen
Han har vaert edderkoppen i et nettverk i 19 av de 20 årene han har vaert i bransjen. Det tok ham bare ett år fra han begynte, til han var sjefen.
– Jeg var smart, sier den legeutdannede mannen i førtiårene.
Han arbeidet som lege i NordIrak, men en lønn på 20 dollar i måneden var ikke til å leve av. Han forlot Irak, og et par år senere ble han kjent med en gruppe grekere som hadde jobbet som menneskesmuglere.
– Du er kurder. Det er mange kurdere i denne byen som vil komme seg til andre land i Europa. Har du lyst til å rekruttere kurdere som vil betale for å bli smuglet til Europa? spurte grekerne ham.
Ville ikke vaere lege i Sverige
Ari slo til. Pengene han tjente, brukte han til å oppnå det mange kanskje oppfatter som en migrants drøm: Han kom seg til Sverige, fikk oppholdstillatelse og fikk også hentet familien dit. Han laerte seg svensk og kunne vende tilbake til legeyrket.
På mange måter hadde han lyktes, men det var likevel ikke nok. Han jobbet ikke som lege i Sverige i mer enn et år. Han ville heller fortsette som menneskesmugler.
Ari hevder han ikke tjener noe saerlig penger, at han naermest driver en nonprofit-organisasjon. Det er svaert usannsynlig. Aftenpostens kilder forteller oss at han har store verdier i Irak, at han «eier halve byen han kommer fra». I Irak er det ingen som stiller spørsmål ved hvor smuglerne får pengene sine fra.
På bommen i det nordlige Hellas
I den andre enden av smuglerhierarkiet finner vi Dana som hjelper migranter med å snike seg på et av vogntogene som skal med en ferge fra Hellas til Italia. Vi treffer ham i havnebyen Igoumenitsa lengst nordvest i Hellas. Det krever kun et minimum av innsikt
og finesse fra smuglerens side. Alt han gjør er å fortelle migrantene hvilket vogntog de bør velge.
Glamourfaktoren er svaert lav. Han må bo sammen med migrantene i skogen oppe i den bratte åsen rett ved havnen. De sover rett på bakken, med et tynt teppe under seg hvis de er heldige. De frykter å bli bitt av giftige slanger, slik en av dem ble for seks uker siden. Men det de forbanner mest, er myggen.
– De er svaere som droner, sier de.
Mens vi er oppe i åsen hos migrantene, er smuglerne et helt annet sted. De gjemmer seg fordi de frykter politiet vil foreta et av sine hyppige raid. Politiraidene er et uromoment for migrantene, siden de blir kjørt 60 kilometer unna, til byen Ioánnina, før de blir sluppet løs igjen.
Migrantene må komme seg tilbake på egen hånd, og de går 10–15 timer over fjellene deler av veien. Smuglerne tør ikke å kjøre dem, siden de er redde for å bli tatt av politiet. Likevel betaler migrantene opptil 33.000 kroner, forteller et par av dem.
Det står i skarp kontrast til Danas påstand om at migrantene bare betaler mellom 3800 og 9500 kroner.
Migrantfabrikken i Patras
Litt lenger sør i Hellas, i en nedlagt fabrikk rett over veien fra havnen i byen Patras, finner vi en gruppe dominert av tadsjikere fra Afghanistan.
De lever i en mørk, diger hall der søppelet flyter. Ingen drømmetilvaerelse, ikke minst med tanke på at noen av dem har vaert her i månedsvis, men luksus sammenlignet med forholdene i Igoumenitsa. Takket vaere europeiske organisasjoner som hjelper flyktninger, har de rent vann, dusj, mat en gang om dagen og helsehjelp.
Et par av mennene beordrer de andre rundt med betydelig autoritet. De andre mennene går rundt med en eller to colaflasker fylt med vann, bundet i en snor som de har rundt overkroppen. Vannet trenger de for å overleve bortimot et døgn under et vogntog, liggende oppå akslingen mellom hjulene. De venter på signal fra de andre om at dagens «angrep» på havneområdet kan begynne.
De som ikke har på seg en slik slynge med vannflasker, er de mest sjefete guttene. Likevel benekter de at de jobber som menneskesmuglere.
– Det ser ut som om jeg er med på å styre ting fordi jeg har mer erfaring. Jeg har vaert her i seks måneder, forklarer Ahmed.
Han var journaliststudent og tolk for britiske soldater før han forlot Afghanistan. Drømmen er å komme til Storbritannia for å bli forfatter. Nå har han sluttet å lese, og nesten sluttet å tenke.
– Her er jeg som en zombie, sier han.
De snakker om en boss i Athen, men benekter at de jobber for ham.
– Et totalt mislykket forsøk
Så skjer det, «angrepet» på havneområdet. Det er en temmelig uorganisert flokk som stormer over seks felt med vei for å komme frem til havneområdet. Vi hører tuting fra bilene på veien. De må bremse opp for ikke å treffe noen av afghanerne. En alarm går inne på havneområdet. Men mange av
mennene nøler med å hoppe over gjerdet. De vet at dersom de blir tatt, så blir de sendt til Athen og må selv betale for reisen tilbake.
Politiet er der i løpet av tre–fire minutter. Én bil er alt de rykker ut med. Den ene av politimennene slynger ut edder og galle mot migrantene, som nå er i full retrett.
– Totalt mislykket i dag, slår Ahmed fast til slutt.
Ingen klarte å gjemme seg på noen av lastebilene. Ahmed kan gå tilbake til sin zombietilvaerelse. De afghanske mennene vil prøve seg igjen dagen etter, og dagen etter det igjen. Akkurat som alle de andre migrantene i Hellas. De holder ut, for som migranten Bejar i Igoumenitsa sa det:
– Dette er midlertidig. Du vet at du kommer frem til slutt. Men hjemme i Irak, der er det alltid krig.