Aldri før har en så stor andel av migrantene i Middelhavet druknet
Høy dødsrisiko. Mens europeiske politikere drømmer om asylreform, når dødsratene nye høyder. Kanskje det beste, tross alt, er å redde dem som forliser.
«Nullvisjon for asylsøkere», lanserte lederen i Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg i Klassekampen ved sankthans.
Masud Gharahkhani fulgte dermed i fotsporene til dem som både nasjonalt og internasjonalt ønsker en radikal omveltning av asylsystemet. Utvalgets viktigste sak er angivelig «å erstatte dagens asylsøkere med kvoteflyktninger».
Så henviste Gharahkani, slik man ofte gjør, til Middelhavet: «Asylsystemet i Europa styres av kyniske menneskesmuglere som sender folk over Middelhavet, verdens dødeligste grenseovergang.»
Langt høyere dødsrisiko
For dødstallene i Middelhavet brukes gjerne som det fremste argumentet for at dagens asylsystem er feilslått. Mindre oppmerksomhet er det rundt at disse tallene varierer ganske kraftig.
Over 1500 mennesker har så langt i år druknet på vei fra Afrika og Midtøsten til Europa, mens omtrent 60.000 har ankommet. I 2015 døde omtrent dobbelt så mange i forsøket, men til gjengjeld overlevde omtrent én million.
Risikoen for å drukne er med andre ord blitt mange ganger høyere.
EUs avtale med Tyrkia i 2016 stengte i praksis det tryggeste alternativet, mellom Tyrkia og Hellas. Når dødstallene igjen er på vei opp, skyldes det i stor grad at den nye italienske regjeringen har gjort det langt vanskeligere å drive redningsarbeid.
Italia har stengt havner for redningsbåter, og også kommersielle skip kvier seg for å plukke opp forliste, fordi det er vanskelig å få dem i land.
Dette, og samarbeidet med libyske krefter for å stoppe båter fra å legge fra land, er årsaken til at Spania nå har overtatt som landet flest båtflyktninger kommer til.
Vet at de ikke får asyl
Det er altså konkrete politiske beslutninger som påvirker dødstallene.
Om det da vil avhjelpe situasjonen å Om problemet i dag er at for mange dør i Middelhavet, kan det vaere at løsningen er enklere enn å krysse fingrene for en revolusjon av det internasjonale asylsystemet. innskrenke retten til å søke asyl på europeisk jord, er høyst tvilsomt. Argumentet hviler på en forutsetning om at de reisende da ville ha droppet turen.
Men som UDI-direktør Frode Forfang har pekt på, vet mange av dem at de ikke kvalifiserer for asyl. Guinea, Elfenbenskysten, Marokko og Tunisia er alle blant topp ti avsenderland så langt i år, nasjonaliteter som normalt ikke innvilges asyl i Europa. Disse kommer i håp om å klare seg på et eller annet vis i Europa, og mange havner i den svarte økonomien som er utbredt spesielt i en del søreuropeiske land.
Likevel, kan man si, vil faerre legge ut på ferden om asylretten avvikles. Men er det noe dagens situasjon viser, er det at det ikke er noen lineaer sammenheng mellom hvor mange som drar, og hvor mange som dør.
Vanskelig solidaritet
På europeisk nivå skaper italienernes nye linje harme. Men Italias reaksjon er på ett vis forståelig, som resultat av at de over mange år er blitt overlatt med for stor del av utfordringene.
Det er dessverre få utsikter til at det vil endre seg. Nå om dagen er det ideen om «kontrollsentre» og «ankomstplattformer» som er i ferd med å feile for EU. Årsaken er at ingen land, hverken i eller utenfor unionen, ser ut til å vaere villig til å huse disse sentrene som er tenkt å oppbevare asylsøkere under søknadsprosessen.
Og her naermer man seg kanskje en kjerne. For solidariteten over landegrensene er ikke sterk nok til at det som på papiret kan vaere de mest rasjonelle systemene, vil fungere.
Ta for eksempel stjerneøkonomen Paul Colliers forslag om at vestlige land skal involvere seg i å bygge velfungerende systemer for at flyktninger kan få jobb og tilnaermet normale liv i naerområdene.
Det vil kreve en annen økonomisk forpliktelse enn i dag, erkjenner Collier. Men når FNs høykommissaer for flyktninger allerede er underfinansiert med over 30 milliarder kroner bare i forbindelse med Syria, må man spørre seg hvordan denne humanitaere viljen skal oppstå i de vestlige landene.
Og dersom Masud Gharahkhani for alvor vil bytte asylsøkere med kvoteflyktninger, kan han jo bare ta utgangspunkt i at det i år vil komme naermere 10.000 faerre asylsøkere enn normalt. Om Norge da åpner for 10.000 ekstra kvoteflyktninger, ville denne målsettingen langt på vei vaere nådd. Jeg tviler dog på at det er hva Gharahkani egentlig ønsker.
En enklere løsning
Selvsagt må man søke å finne nye, politiske svar på migrasjonsproblemene. Men utgangspunktet kan ikke vaere utopiske skrivebordsløsninger. En meningsfull samtale om internasjonal migrasjon må starte med en erkjennelse av at konflikt og global ulikhet, kombinert med økte muligheter for mobilitet, er migrasjonens årsaker.
Om problemet i dag er at for mange dør i Middelhavet, kan det vaere at løsningen er enklere enn å krysse fingrene for en revolusjon av det internasjonale asylsystemet.
Kan hende det beste rett og slett er å redde flest mulig av dem som forliser.