Kynisk, briljant og umåtelig underholdende
har skrevet smart komediegull for de moderne klassikerne Peep Show og The Thick of it. Midt i edderkoppnettet (eller rottereiret eller slangeredet, som familien også omtaler seg selv) sitter Logan Roy.
Etter sin egen 80-årsdag faller patriarken til bakken – eller rettere sagt: til gulvet av et privathelikopter – og Logans fire barn intensiverer kampen om posisjoner i familiefirmaet. Rundt dem sirkler blodtørstige konkurrenter, sultne gribber, harselerende medier og diverse slektninger, men deres verste fiender er ofte dem selv.
Kynisk og briljant
Succession er som om sagaen om Murdoch-klanen ble paret med dysfunksjonaliteten fra Modern Family like mye som tragedien Patrick Melrose. Det hele er grenseløst kynisk, briljant skrevet og umåtelig underholdende.
Den skarpeste tungen
Armstrongs og hans manusgjengs grep på pingpong-dialog av fornaermelser og hets er kruttsterkt, men serien bruker også mye tid på å bygge spennende rollefigurer.
Lillesøster Shiv spilles så strålende av australske Sarah Snook at stjernealarmen slår ut for fullt, mens Jeremy Strong fisker dypt i usikkerhetens tjern da odelsgutt Kendall Roy går gjennom alle arvingens faser: ambisjoner, aggresjon, modning, kuppforsøk og et lite fjell av kokain.
Kieran Culkin – også kjent som søskenbarnet i Alene hjemme – har seriens skarpeste tunge som Roman Roy, mens engelskmannen Matthew MacFadyen er herlig døll og morsom som Shivs kjaereste Tom Wansgans.
Med en tydelig satirisk og glossy grunntone tipper Succession av og til over i Entourage-land, hvor kule settinger, eksklusive dresser og dyre restauranter bare er en unnskyldning for å fremføre en linje som manusrommet er i overkant tilfreds med.
Seriens styrke ligger dog heldigvis i at den aldri mister målet av syne: å skape et fascinerende familiedrama ved hjelp av iskald humor og gode intriger. Når familien stenges inne i et rom for terapi, styremøte eller bursdagslunsj, er de kjaerlige og hatefulle, men uansett hvor lite de vil det: fremdeles familie.
«Det er som begynnelsen på en orgie. Spennende, men også pinlig», sier Roman Roy da den innerste sirkelen samles for terapi. Romanfiguren spilles kanskje vel hardt ut hele sesongen sett under ett, men er også den perfekte hoffnarr som sier det alle i familien tenker: Hva i all verden er det vi holder på med, hvorfor lar jeg meg behandle på denne måten, og for Guds skyld ikke steng meg ute av rommet.
Finner veien til kjelleren
De forskjellige episodene utspiller seg i sin egne mikrounivers: bursdagsselskap, sykehus, thanksgiving, utdrikkingslag, familieterapi i ørkenen, veldedighetsmiddag og så videre.
Grepet gir serien en kledelig friskhet og uforutsigbarhet, samtidig som man fort lurer på hvor familien Roy kan finne første rutsjebane som går rett ned i den mørke kjelleren. Jeg tror jeg uten å ødelegge spenningen trygt kan si at Roy-klanen lett finner veien ned hver eneste gang.