Ry Cooder setter høy standard for Notodden

Mine». Det låter mørkt og seigt, og gitaristen farger hallen blå. Han henter de tre første sangene fra det ferske albumet sitt. De to neste er «Everybody Ought To Treat A Stranger Right» og «Straight Street».

Deretter går han helt tilbake til debutalbumet fra 1970 og spiller «Alimony». Jeg vet ikke om det er for å vise frem den røde tråden i sitt eget virke. Det er iallfall påfallende hvordan Cooders saertrekk har holdt seg levende over lang tid.

Til venstre for seg på scenen har han vokalgruppen The Hamiltones. De tre sangerne tilfører musikken mye, ikke bare fordi de er saerdeles dyktige, men også fordi de gjør vokalen på en annen måte enn for eksempel Bobby King og Willie Green Jr. gjorde den gang i Chateau Neuf. The Hamiltones gir Cooder farger fra Philly Soul. Hovedpersonen forlater også scenen mens de gjør «74» sammen med resten av bandet.

Smidig, sårt og kraftfullt

Dette grepet med å forandre settingen på scenen skaper dynamikk. Nå sitter gitaristen alene og gjør Woody Guthries «Vigilante Man», og de små finessene i spillet er bare hans. I moden alder er det gitarens sang han helt åpenbart er mest opptatt av, og ingen kan få en slidegitar til å synge helt som Ry Cooder.

Det låter sprekkeferdig, smidig, sårt og kraftfullt. Saksofonist Sam Gendel tilfører, i likhet med The Hamiltones, nye elementer i Cooders musikk. Han bruker en manipulert lyd som til tider naermest kan fungere som erstatning for trekkspill.

Sjefen selv er helt åpenbart fornøyd med det han hører fra saksofonisten. Etter en fin versjon av «The Prodigal Son» får Cooder trampeklapp. Han takker, men er ellers lite meddelsom i løpet av kvelden.

En liten vri

Så gir han oss en av disse vi har ventet på. Han går tilbake til albumet Bop Till You Drop og gjør «Little Sister». Det er ikke Jim Keltner på trommer denne gang, men Joachim Cooder gjør en flott figur. Jeg tror dessuten det er Ry Cooders hensikt å gi de gamle låtene en liten vri. Det gjorde han også med «Jesus On The Mainline», uten å forstyrre opplevelsen. Så er det slutt, men før bandet går av scenen, gir Cooder Notodden en kort verbal hyllest. I ekstraavdelingen gjør de «Go Home Girl», og langsomheten i gitarspillet gir oss mulighet til å bli personlig kjent med hver tone. Denne kvelden har vaert uten store musikalske overraskelser. Det føles overraskende godt og gir et overskudd vi tar med oss hjem.